Oslo Maraton 2011 - en fest og en kraftanstrengelse!

Jeg våknet opp til drømmeværet sol og vindstille, med 10-12 plussgrader. Perfekt løpevær! Byen var fylt av fargerike, blide mennesker, som sikkert alle hadde både gledet og gruet seg i langt tid til denne dagen. For min del er det egentlig årets høydepunkt, det viktigste målet for løpetreningen jeg har tilbakelagt i året som har gått. Jeg var nervøs, men gledet meg også så veldig!

Heldigvis fikk jeg roet nervene av å møte Anna, som hadde med både løpende mann og søster. Med jobb nærme start var det også praktisk å ta dobesøk, skift og bagasjedrop der, for så å ikke ha flere bekymringer for annet enn selve løpet når man beveger seg inn i startområdet.

Starten gikk, og det var tett og trangt med folk, selv langt foran i pulje 2. Litt irriterende bremsing og knuffing i mange smale partier, men etter et par-tre kilometer løsnet det i hvert fall noe. Etterpå ser jeg at det allikevel gikk raskt nok, i underkant 5 min/km, så det var kanskje like greit at folk sperret for farten. Jeg hadde tenkt å kjøre på i 5-fart fra start og se om det ville holde ut, men det skulle vise seg å bli tøft! Beina var litt seige i dag, men om det var forrige helg som fortsatt satt i eller gårsdagens trasking og jobbfest, det er heller uvisst...

Jeg hadde følge med Anna i en 3-4 kilometer før hun seig ifra, men det var godt å få en tommel opp fra henne flere ganger vi passerte hverandre. Det var mye slik parallelløping hvor alle løpere kom mot deg i motsatt retning, og det hjalp da noe i de trøstesløse partiene uten publikum eller andre motiverende omgivelser. Jeg merket nemlig at slike ting var viktige i dag. Det var fantastisk å passere Rådhusplassen tur og retur, fullt av heiende mennesker, liv og røre! Da gikk beina av seg selv, umerkelig raskere, mens jeg måtte jobbe mentalt for å holde farten oppe i de "ensomme"partiene; leke aktivt med plassering i felt, henge på den ene etter den andre, kjøre full guff på musikk.

Første mil gikk fint og flytende, men jeg var tørst og ble fristet til noen slurker sportsdrikk, enda jeg vet så godt at magen ikke liker det. Heldigvis gikk knipene over ganske raskt, og neste mål var da å se etter mine kjære som skulle stå ved Operaen. Stor var lykken da jeg passerte dem to ganger, med et stort banner det stod "Heia Mamma" på (jeg fikk brått litt dårlig samvittighet for å ha skjent på dem for å søle maling på klær og hår i dag morges, uvitende om hva de faktisk hadde produsert før jeg våknet, og hvilken bragd det var for de å klare å holde på denne hemmeligheten).

Jeg ble passert av 1:45-tidsholderen, og lurte en stund på hvorfor han plutselig hadde økt tempoet så mye, før jeg innså at det trolig var mitt eget tempo som hadde dabbet av. En liten stund gjorde jeg et halvhjertet forsøk på å henge meg på, men skjønte at det ville bli for tungt i hele 5 kilometer til. Det ble virkelig tungt nå, og jeg hadde ikke sjanse til å sette tempoet opp bittelitt ettersom jeg nærmet meg mål. Selv om det var trivelig på Grønland begynte jeg nå å forsvinne inn i fokus og tunnelsyn for bare å bli ferdig. Jeg fisket opp en energigel fra bh'en og håpet den skulle gi en liten boost (men merket vel ikke så mye til den, når sant skal sies).

Det var et lyspunkt til i vente, nemlig heiende venner som hadde lovet å stå ved Stortinget, og det hjalp meg opp den seige, uendelige Karl Johan (for selv om dere andre kanskje ikke har merket det, så er det faktisk en lang oppoverbakke der!). Å, så godt det var å se kjente, entusiastiske ansikter på toppen! Men etter dette ble det et rent lite helvete over brosteiner, og den verste lille stigningen av dem alle var fra Spikersuppa og opp forbi sørsiden av Stortinget.

Kun to kilometer igjen, og jeg burde virkelig få opp det tempoet nå, men samtidig er jo to kilometer ganske langt. Jeg hadde ikke studert løypekartet nøye nok og ante ikke hvor veien gikk til mål. Det kom enda et brosteinsparti og brått så jeg målportalen i det fjerne - da fikk jeg gassen i bånn og en fin liten spurt!

Helt knekt, smerter overalt og like før jeg kastet opp (så ille har det da aldri vært før) gikk jeg vraltende og stønnende til nærmeste gressplen for akutt kollaps. Tenk at det skulle gjøre så vondt, jeg kan fortsatt ikke helt skjønne det. Jeg forsøkte etter hvert å tøye litt, drikke vann, cola og spise banan, men det var fortsatt like vondt å bevege seg. Sneglesakte fikk jeg vrikket jeg meg videre og møtte min herlige, lille fanklubb!

Nok et fantastisk OM overstått, og denne gang hele 7 minutter raskere enn debuten i fjor! Jeg er strålende fornøyd, men har allerede bestemt meg for at jeg må klare å holde 5 blank hele løpet ut neste år.

I år deltok vi også på Barnas Aktivitetsdag, som var stor suksess for begge jentene! De fikk prøve alle slags forskjellige idrettsgrener; hinderløype, høydehopp (med Steinar Hoen), hekkeløp, sekkeløp, kast og balanseøvelser. Barneløpet på 500 meter (en veldig fin distanse!) ble også løpsdebuten for minsta på 2,5 år, hvor hun løp selv iherdig hele 400 meter før hun fikk komme opp på skuldrene mine de siste 100.

En perfekt helg, som ikke hadde vært perfekt uten en snill mann som absolutt ikke interesserer seg for løping, men allikevel står opp med barna for at mor skal få sove, disker opp med festmiddag etterpå, og attpåtil slår til med en grundig idrettsmassasje. Kan ikke klage da!