Vidunderlig løpetur i Amsterdam!

For et fantastisk arrangement, for en opplevelse! Så moro å løpe blant 40.000 andre løpeglade mennesker, i et annet land med ukjente omgivelser, og sikkert enda flere tilskuere langs den 16,1 kilometer lange løypa!

Turen var som nevnt med en gjeng kollegaer, hvor den ene av oss har samboer fra nettopp den lille byen løpet skulle gå til. Et tradisjonsrikt og populært løp fra Amsterdam til nabobyen Zaandam, der billettene blir revet bort få minutter etter at de blir lagt ut for salg. Så hyggelig å legge en slik reise til et løp, en helt genial måte å legge inn et ordentlig høydepunkt for et storbybesøk med gode venner!

Vi ladet opp med god vin og indonesisk mat kvelden i forveien, og jeg proppet innpå med Idoform etter anbefaling fra apoteket for å forebygge magen. Om det funket eller ei er jeg usikker på, men siden knipene som kom ved 10 km ikke ble gradvis verre denne gang, de holdt seg nemlig stabile og mindre plagsomme enn vanlig, så vil jeg gjøre det samme før OM. Jeg drakk også bare en eneste slurk med sportsdrikke underveis, hadde verken behov for eller lyst på mer.

Regnet bøttet ned like før vi skulle stille i start. Slusene var regelrett åpnet på vid gap! Vi hutret og frøys, krøp under paraplyene og grudde oss for å blottlegge våre lett antrukne kropper for værgudene. Som ved et lite mirakel stanset regnet da vi var ved bagasjedepotet hvor vi måtte gi fra oss det som ikke skulle være med på løpeturen. Bare bagasjelogistikken var et fascinerende skue i seg selv. På rekke og rad sto digre containere, med et enkelt, efffektivt og nøyaktig system for å frakte våre ekstra klær og småting til målområdet. Her var det heller ikke tid til oppvarming annet enn å småjogge til startpuljen, langt framme i vår "trimklasse". Vi festet alle et norsk flagg på oss og fikk kommentarer for det (ref Kim som ble sjekket opp halvveis i løpet!).

Et lite bilde før start, glade og forventningsfulle. Alle klarte målene sine med god margin. Guttene perset med over 15 minutter hver!

Vidar og Koen hadde løpt før, mens vi jentene debuterte.

Jeg slo følge med Vidar de første tre kilometerne. Vi holdt et behagelig rolig tempo på mellom 5:10 og 5:20. for målet denne dagen var opplevelse, ikke pers og smerte. Allikevel følte jeg for å sette opp farten litt (det var jo litt kjedelig å bli forbiløpt av så utrolig mange), og løp derfor videre alene. Jeg fant raskt ei jente med løpeskjørt (må virkelig få kjøpt meg et selv snart!) som holdt et perfekt jevnt tempo, såvidt under 5 blank på kilometeren. Det var utrolig motiverende å holde seg ved siden av henne (forøvrig uten å veksle et eneste ord) der vi sakte forserte løper etter løper i godt samarbeid.

Løpeskjørtdama litt bakpå mot slutten.

Små landsbyer poppet opp rundt oss, søte små gater fylt av mennesker, flagg, bannere, musikk - ja, jeg tror jeg telte minst ti korps underveis! Folk var ikke flaue for å rope, slik vi nordmenn gjerne er, til og med navnet mitt hørte jeg et par ganger (høh? noen kjente så langt hjemmefra? aha, navnet står jo på startnummeret...). Jeg kunne ikke annet enn å smile konstant, så mye koste jeg meg helt fra start til mål. Da det gjensto tre kilometer klarte jeg til og med å sette opp farten ytterligere (så stolt over min disponering av krefter), dro fra løpeskjørtet og  målte tidene 4:44, 4:47 og til slutt 4:36.

Tiden ble 1:20:10, noe jeg selvfølgelig er storfornøyd med! Kunne selvfølgelig irritert meg over at jeg trolig ville kommet inn under 1:20 om løpet hadde vært 100 m kortere, altså nøyaktig 16 km, men nei, jeg kan ikke klage over egen innsats denne dagen. (Og for at rett skal være rett, jeg sjekket tiden til løpeskjørtet, og det var halvminuttet raskere enn meg, så hun løp raskere helt fra start).

Et så profft arrangement gjør hele totalopplevelsen perfekt. Dessverre var det en kjepp i hjulet, nemlig at min lille bagasjepose var og ble borte, og med synkende blodsukker og kjølig høstluft ble det eviglang venting før den til slutt dukket opp. Når start og mål er to vidt forskjellige steder må de fleste også nødvendigvis tilbake til start, og selv om det rant på med shuttlebusser, ble det også litt venting her når tusenvis av mennesker skal samme vei.

Så mye bilder og til og med filmsnutter ligger på nettet (hadde jeg visst det skulle jeg da smilt litt mer (se link), og tidene var raskt online etterpå.


Så er det halvmaraton i Oslo om bare få dager, noe jeg virkelig ikke har tid til å tenke på i den hektiske hverdagen for tiden! Det får gå som det går, men jeg lærte at å ha litt håndbrekk på underveis gir en så utrolig mye bedre opplevelse enn å starte for hardt og gå på en smell. Jeg vil ikke fokusere så mye på tiden, men heller på å få nok en fin opplevelse!