SkiLøpet 2012 - en super dag!

Solta skinte da vi sto opp, og jeg lette febrilsk etter løpeskjørtet, finkjemmet hele huset, faktisk. Skjørtet var og ble borte. Vi pakket oss i bilen og kjørte til Ski, surret og stresset rundt på Storsenteret for å finne Löplabbet og startnummerne. Knapt med tid, bare en halvtime til MiniLøpet skulle gå, men heldigvis er avstandene små i Ski. Ikke noe køer, ingen problem å finne parkering, flust av kafeer og slikt hvor man kunne komme seg på do. Sånt liker et køangstmenneske!

Jentene fikk stilt til start, begge glade og giret. 6-åringen langt foran, "for hun skulle løpe raskt så hun ble fort ferdig og fikk medalje!" og 3-åringene hånd i hånd med mor. Løypa var av det kortere slaget til barneløp å være, 500 meter, som er helt perfekt, for da er de fortsatt i godt humør når de kommer i mål og har energi igjen. 3-åringen løp hele veien, og det eneste hun sa var: "Mamma, det er gøy å løpe!".

Med henholdsvis 7 og 3 konkurranser bak seg, er de allerede rutinerte løpere.

Til å være et debut-arrangement var det overraskende mange mennesker, godt over 300 som stilte til start. Det begynte å bli i overkant varmt, og jeg var sjeleglad jeg ikke hadde valgt lange tights. Fordelen med å kave rundt med unger er at man glemmer å kjenne på nervene til sitt eget løp, men brått var det bare et kvarter til start. Jeg småjogget på måfå og møtte på Anna, skravlet litt om dagsform og strategi, som ingen av oss egentlig hadde i dag, og foran start sto også Astrid, Anna B. og Siri, så moro med kjentfolk!

Starten kom brått, og det var trangt om plassen. Først etter et par hundre meter løsnet det opp og man kunne legge seg i et greit tempo, og da kom også en av heldigvis få lengre motbakker. Det er trygt og motiverende å ha noen kjente mennesker rundt seg, og jeg holdt meg tett til Annas rygg, fornøyd med at jeg i  det hele tatt klarte å holde den et stykke.

På rekke og rad: Anna R., Eline, mor sjøl, Anna B., og Siri et stykke bak

Kilometerne går utrolig sakte når man jobber hardt, og jeg var litt redd for at jeg startet for tøft, men prøvde allikevel å holde meg like oppunder smertegrensen for hva jeg forhåpentligvis ville klare å holde inn. Etter et par kilometer gikk det innover skogsbilvei, og løypa var sånn småkupert og duvende. Anna la seg bak meg, og jeg tenkte hun ville bytte på å dra, men jeg så henne ikke igjen (selv om jeg følte at hun lå rett bak meg, så jeg derfor selvfølgelig ikke kunne slakke opp). En slakt sugende stigning over gjørmete åkre var som å løpe på en sleip tjukkas: tungt! Men løypa gikk ellers ikke for mye opp til at jeg gikk helt tom, og akkurat nok ned til at jeg fikk litt fart og hentet meg inn igjen.

En mer perfekt variasjon enn løpsunderlaget her skal man også lete lenge etter, hvis man er glad i variasjon og kanskje ikke nødvendigvis har planer om ny PB. Utrolig fint inne i skogen, på skogsbilveier og stier, og samtidig veldig godt å komme på asfalt igjen! Jeg vil si det var det beste med hele løpet: selve løypa. Den verste perioden i 10km-løp pleier for meg å være sånn etter 5-7 kilometer, men her fikk man peilet tankene over på de smale stiene hvor konsentrasjonen måtte være på topp for å løpe fort. Fort gikk det kanskje ikke, for her ble det køløping uten mulighet til å løpe forbi, men fordelen var at jeg da (ufrivillig) fikk hentet meg litt inn igjen.

Drikkestasjonen kom på rette tidspunkt, men jeg og drikking fra kopp i fart er bare ikke en god kombinasjon. Jeg får det ikke til! En liten slurk i munnen, som alltid går i vrangstrupa og ender med host og hark. Men det gjorde ufattelig godt med litt fukt i knusktørr gane. Resten nå gikk på asfalt, og i en utforbakke jeg syntes jeg fikk opp farten virkelig godt, kom Siri susende forbi. Øy! Jeg pleier ikke bli forbiløpt i nedoverbakker, i hvert fall ikke av jenter! Jeg hang meg sånn nogenlunde fast i ryggen hennes et stykke, men hun hadde klart satt opp et tempo jeg ikke kunne holde. Det var fortsatt tre kilometer igjen.

Motivasjonen økte da jeg så vi nærmet oss sentrum og sivilisasjon igjen. Jeg hadde fortsatt Siris rygg langt der framme, og kjente noen som trampet og peste bak meg. To kilometer igjen, nå måtte jeg bare holde helt inn. Klarte jeg å øke på litt? Nei, ikke ennå. Jeg begynte å bli skikkelig kvalm, fikk frysninger og gåsehud over hele meg og måtte virkelig jobbe med hodet, helt i min egen boble. Pokker, der kom det også en dame til forbi meg, men jeg beit meg fast der vi plukket flere løpere framover.

Jeg visste det ville komme en form for stigning mot slutten, men da den lange, siste motbakken kom, fokuserte jeg på skiltene som viste hver 100 meter det var igjen til mål. Takk Gud for de skiltene! 800 meter, det er jo samme som et av intervallene jeg løp på mølla for to dager siden, så nå måtte jeg for pokker klare å få opp dampen. Jeg stønnet høyt over de grusomme fartsdumpene den siste motbakken, men på toppen var det bare å sette siste giret inn. Siste gir, men jeg hadde ingenting igjen!

Men der, i bunnen av bakken så jeg min lille heiagjeng, og da kunne jeg jo ikke vise hvilket subbende, falleferdig vrak jeg var, så jeg tok meg sammen, fant teknikk og styrke, hevet hodet og klarte såvidt å løfte hånda til et lite takknemlig vink til dem. Siste 100 meterne fikk jeg surret meg til en liten spurt også, men dama foran meg klarte jeg ikke å ta igjen.

Siste innspurt, og jeg flyr! (Foto: oblad.no)

Tiden ble heldigvis sub 50, og da sa jeg meg fornøyd med det. Nummer 4 i min klasse (23-34 år) og 17 av totalt 127 damer er jammen ikke verst! Disposisjonen av løpet må jeg også si var god, for selv om jeg startet nokså hardt, så holdt det inn (såvidt). Det hadde allikevel vært fint med en mellomtid for å se splitten. Ikke nok med medalje, men jeg fikk også med meg en fin, teknisk SkiLøpet-tskjorte og et par løpesokker, som jeg gleder meg til å bruke! For oss som aldri kommer til å vinne, så er det veldig moro med slike premier.

Mål og medalje, og en god dose endorfiner!

Uttøying, løpsrapporter og god stemning.

Jeg hadde savnet å løpe fort og "kort", men nå gleder jeg meg igjen til en rolig langtur!