Fortapt på sykkel i dypeste Østmark.

Fredagsplanen var en lengre omvei hjem fra jobb via marka, sånn omtrent 3 mil på 2-3 timer.

Da jeg endelig kom hjem hadde jeg vært ute i bortimot 5 timer og tilbakelagt 54 kilometer.
(Jeg som bare én gang tidligere har syklet lenger enn 3 mil sammenhengende).

En stund inni dypeste skogen var jeg nesten i tvil om jeg noensinne ville komme ut av den igjen før natta. Det fantes ikke mobildekning eller GPS-signaler, sykkelen måtte slepes og bæres på gjengrodde stier som aldri tok slutt, og det eneste trygge jeg hadde der inne var de blå merkene på trærne. Håpets merke!

Deler av ruta hadde jeg funnet i Markadatabasen på nettet, og selv om det står beskrevet et parti med sti, sto det ytterligere "- men det er uproblematisk å ta med seg sykkelen på stien". For å si det sånn: det var ikke uproblematisk.

Det startet fint. Jeg kjøpte med meg vann og en sjokoladebar, og fikk navigert meg ut av sentrumkaos opp mot Haugerud/Trasop. Her rotet jeg for å finne veien inn til Lutvann og måtte trille sykkelen gjennom et skogsparti. Min feil, typisk meg å ta det korte og vanskelige veivalget fremfor en liten omvei på asfalt.

Deretter bar det innover flotte, kjente grusveier langs Nøklevann og forbi Mariholtet. Etter passering Elvåga fortsatte jeg på nye, ukjente veier, og det var noen stigninger her så bratte at jeg måtte gå av sykkelen. Tydelig et populært sykkelområde, men videre retning Losby var alle syklister brått forsvunnet igjen. Forbi Knuttjern, et av mange like idylliske tjern jeg passerte:

Brått åpnet landskapet seg opp, og jeg var midt ute på bondelandet, blant gårder, åkre, kuer og hester. Asfaltvei videre til Losby hvor det vrimlet av store og små på tur inn mot fine kano- og badeområder. Langs vannet Fløyta sluttet GPS'en på mobilen å fungere, mens Garminklokka ser ut til å ha tatt imot signaler også denne strekningen.

Grusveien sluttet brått, uten noe skilting videre, og jeg forsøkte meg innover fire forskjellige merkede stier før jeg heldigvis møtte på et par gutter som kunne vise retningen mot Vangen. Hadde jeg ikke møtt på dem ville jeg fortsatt i helt feil retning, men jeg skulle ønske de hadde frarådet meg å legge i vei innover vandrestiene med sykkel.

Nå startet utfordringen. Stiene var umulig å sykle på, gjengrodde, gjørmete, noen steder klatrebratt opp og ned, og andre steder over myrer på vaklende, smale planker. Så utrolig mye tyngre en kilometer i slikt terreng er enn en mil på asfalt!

Det gikk så sakte framover, klokka tikket og jeg var ikke en gang sikker på om jeg gikk i riktig retning. Så hjelpeløs uten GPS! Jeg jublet da jeg endelig så et skilt, så glad at jeg bare måtte ta bilde av det.

Det begynte derimot å gå opp for meg at det trolig var over 4 kilometer sti igjen til Vangen. Tenk at så få kilometer kan føles så uendelige! En liten stund lurte jeg på hvordan det ville være å legge seg til for natta ute i skogen. Hadde jeg hatt en sovepose, litt mat og mobildekning kunne det nesten friste i det vakre landskapet, men nå kunne jeg ikke annet enn å fortsette, i sneglefart.

Jeg begynte nesten (bare nesten) å gråte av lettelse da jeg plutselig så en grusvei mellom trærne! Da hadde jeg vært på tur i fire timer. Det var langt igjen, nesten to mil, men nå skulle jeg ikke nærme meg en eneste sti. Svimmel, sulten og veldig sliten (for ikke å snakke om vondt i rompa, etter 5 timer uten sykkelbukse).

Der og da var jeg så drittlei skog, stillhet og ensomhet, at jeg som absolutt ikke hadde planer om å dra på Øyafestivalen i år, kastet meg rundt, pakket sakene klare og la meg tidlig for å kunne stille meg i billettkø neste dag. Vekkerklokka ringte ikke, og jeg trodde ikke det var noe håp, men heldigvis var det mange billetter igjen!