Jakten på Runner's High.

2010 var året fylt av endorfinrus, runner's high og flow på veldig mange av løpeturene. Grunnen til det var vel enkel: alt ble gjort for første gang. For hver lille distansepers eller fartsøkning jeg hadde, så fyltes jeg ofte underveis med lykke og beruselse av andre dimensjoner. Det føltes som jeg kunne fortsette i evigheter, og jeg svevde i en rytmisk sfære hvor man aldri ble sliten eller fikk vondt. Jeg satte meg nye utfordringer, nye mål, prøvde nye ruter og koste meg med kartstudier til langt på natt. Jo høyere mål jeg nådde, dess større beruselse var det underveis.

Det er fortsatt flust med go'følelser på løpeturer, men den bratte kurven av perser og nye erobringer har naturlig nok og nødvendigvis flatet ut. Den fantastiske følelsen som sitret ut i beina da jeg løp lenger enn halvannen mil på en tur før, den kommer ikke automatisk lenger. Jeg hadde noen vidunderlig herlige langturer i sommer hvor jeg fikk utforsket vakre marka, men kan ikke si jeg kjente noe til runner's high underveis. Det går lenger og lenger mellom de aller mest berusende øyeblikkene.

Der jeg nå i blant kan kjenne det, handler det mest om fart. Hvis jeg klarer å holde høy fart og puls over tid, så kommer den - sitringen, turboen, morfinen (!). På mandag da jeg løp hjem fra jobb fikk jeg den igjen. Kroppen var fin, og jeg valgte den tyngste hjemturen som går opp bratte, uendelige Kongsveien. Egentlig en fin høydekurve som starter med 2 kilometers flat oppvarming, for deretter å stige jevnt drøyt 150 (?) høydemeter de neste 3 kilometerne, og så flate ut et langt stykke. Avslutningen er en kilometer nedoverbakke, for så å klatre opp 500 meter (som jeg titt og ofte velger å gå opp).  

Jeg klarer ikke å presse meg selv nevneverdig, men føler alltid at jeg løper det jeg er god for akkurat i dag. Det kan variere enormt. Merkelig det der, men er det noe jeg har erfart er det at formen virkelig varierer! Den kurven er bølgete, for å si det sånn, og også ganske uforutsigbar. Allikevel, denne dagen gikk det lett og fint, og selv om pulsen gradvis steg godt over prateevne, klarte jeg allikevel å holde progressivt tempo. Da kom den - rusen, og jeg fortsatte smilende, svevende og minnet meg selv på alle god grunner til å fortsette å løpe!

Fallhøyden er stor foran neste tur hjem fra jobb, og jeg mistet i tillegg løpeselskap med Anna, siden jeg måtte dra tidlig hjem til sykt barn. Jeg valgte derfor av naturlige årsaker den etter min mening snilleste vei hjem, langs Oslofjorden. 7 kilometer tilnærmet flatt, før en siste, lang stigning på 3 kilometer. Det gikk faktisk fint og føltes godt, og dagen ble toppet med en heftig Body Pump-time.