Feriebakevje!

Oi, hele 11 dager siden sist. Jeg har fått skvist inn en løpetur med jevne mellomrom, men har ikke hatt tid til blogging den siste hektiske uka. Reising hit og dit, bryllup, dåp, og mye aktiviteter og moro med venner og familie. Litt mange sene kvelder også, det skal sies, og uten dårlig samvittighet litt nedtrapping av treningen.

Hytteidyll

Allikevel, noen kjempefine løpeturer har det blitt:

31. juli: 9 km (LINK).
Det startet så bra i et overraskende godt tempo, og jeg hadde fått grei forklaring av min mor til skogsturen rundt hytteområdet, men allikevel klarte jeg å rote meg langt inn i tetteste skogen. Man burde jo ane tegninga når veien man følger blir til en smalere og smalere sti som til slutt oppløses i ingenting. Da snur man. Jeg visste allikevel at retningen tilsa at jeg etter hvert ville møte på en vei igjen, og det er jo så kjedelig å løpe samme vei tilbake, så jeg fortsatte. Til slutt måtte jeg krabbe og klatre oppover bratte skråninger så det knapt gikk framover. En aggressiv saueflokk kom også ringlende mot meg (hva er det med disse sauene!). Samtidig er det denne angsten mot all flåtten som florerer på Sørlandet, noe man er særlig utsatt for ved å vasse rundt i lyngen. Ja, jeg tok til slutt til vettet og prøvde å finne tilbake samme vei, allerede sent ute til en avtale, så det var bare å gasse på i et lettelsens tempo.


2. august: 10,6 km (LINK)
Til jobb i behagelig tempo, raskere enn normalt til å være morgenløping, med 4:55 min/km i snitt. Merker tydelig forskjellen i belastning på ren asfalt, særlig nå som jeg stort sett har holdt meg til skogen i det siste.

4. august: ca 28 km!
Det ble en skikkelig langtur denne dagen, min nestlengste noensinne. Ikke helt planlagt, men allikevel en fantastisk opplevelse. Anna har skrevet om den her. Vi startet rundt folksomme Nøklevann, men fjernet oss gradvis fra sivilisasjon og mennesker til kuperte skoger langt inni Østmarka. Gjennom mørke, tettvokste områder, opp til lyse høyder og åpne landskap. Langs blikkstille, urørte vann, over røtter og steiner, frosker og mus, og for oss begge et ublidt møte med sviende brennesler. Kun ett sted endte stien rett ut i et vann, men ellers klarte vi å følge skiltingen i riktig retning.

Så moro å måtte konsentrere seg for å trå rett, løpe i nye omgivelser og løypenett, suge til seg skogens lyder og lukter, skravlende med hyggelig løpeselskap! Men også virkelig utfordrende for kropp og bein med et så varierende underlag i veldig kuperte løyper, etter hvert smertefullt både her og der når det nærmet seg et par mil. Korsrygg, fotsåler, knær og gnagsår (på de merkeligste steder) begynte å bli plagsomme, for ikke å snakke om noen forferdelige magekramper mot slutten. Vi tenkte vel at vi var så godt som hjemme da vi nådde Sandbakken, men en omvei derfra fikk den siste biten hjem til å bli en ekstra og veldig lang mil.

GPS'ene våre var på bærtur innimellom og viste vidt forskjellig distanse og høydemetre. Tydelig at signalene dessverre ikke er så gode langt til skogs. Drikkeposen i løpesekken min fungerte veldig fint, men den høylydte skvulpingen fra den var virkelig irriterende. Jeg fikk også blodige gnagsår på halsen, enda jeg hadde polstret den ekstra før turen. Jeg fortsetter letingen etter det perfekte drikkesystem.

Jeg skjønte forsåvidt fra kroppens signaler at dette var tøffere enn noe jeg tidligere har vært med på. Da jeg vinket ha det til Anna for å gå opp den siste bakken hjem, måtte jeg virkelig sette inn all viljestyrke på å sette en fot foran den andre. Det var like før jeg måtte ringe hjem til S for å be ham komme og bære meg hjem, så fullstendig kaputt var jeg. En merkelig opplevelse! Hvordan kan man bli så sliten da, av å løpe en mil lenger enn en "normal" langtur? Jeg heiv innpå en næringsdrikk med en gang jeg kom hjem og landet i fosterstilling i sofaen, med en litt forskrekket mann som var så snill å diske opp med den perfekte middag. Kvalm, smerter overalt (uten å overdrive), kontiunerlige kramper i leggene og fotsålene. Faktisk gikk det flere timer før jeg kunne stå på føttene igjen, for krampene kom bare jeg rørte meg såvidt. Litt ekkelt, men mest fascinerende. Jeg vet jo at det eneste kroppen trenger er hvile og næring. Allikevel bittelitt bekymret dagen etter, med den skremmende velkjente følelsen av lyske og symfyse som føles som det er knust, akkurat som det var i graviditeten. Urk.

Heldigvis har kroppen en fantastisk evne til å hente seg inn igjen, så lenge den får riktig behandling, og jeg ga meg selv treningsforbud i tre hele dager. Må innrømme jeg var en smule bekymret før jeg forsiktig skulle prøve meg på en liten rundt i skogen igjen, for å kjenne etter om alt var som før.

8. august: 8,2 km. LINK
Etter et par hundre meter trakk jeg et lettelsens sukk og kjente meg lett i kropp og bein, så den planlagte 5 kilometeren ble til 8. Siden jeg kjente ekstra godt etter kunne jeg antyde en liten murring i bekkenet og en annen i venstre kne, men jeg holdt et behagelig tempo og storkoste meg rundt småkuperte Grønliåsen. Jeg kikket ikke på klokka underveis, men da jeg kom hjem, så jeg at jeg løp raskere enn jeg tror jeg har gjort tidligere. Hva er vel morsommere enn en pers man ikke har gått inn for! Vonde magekramper kom de siste 2-3km, og jeg håper det kun er tilfeldig at den har skapt trøbbel de siste 3-4 turene.

Jeg har også skaffet meg et par nye Sennheiser hodetelefoner som jeg er godt fornøyd med. Dette er en type som faktisk holder seg på plass i ørene, særlig for oss som ikke får vanlige plugger til å sitte. Skarp, klar lyd, som jeg så langt bare synes mangler litt bass, men det er nok en vanesak.

Men nå, nå er det full fart tilbake i hverdagsrutinene igjen! Fort hjem fra jobb og hente barna for å dra til SATS, og i dag var jeg med på en aldeles herlig Body Pump-time, hele to uker siden sist. Ekstra stas å ha med kollega Kristin, som forhåpentligvis blir bitt av Body Pump-basillen!