Hva er vel deiligere enn en løpetur i klar, skarp høstluft? Høst er min favorittårstid. Melankoli, mørke, og lange løpeturer med masse ny musikk på ørene.
Vel, dørstokken var høy. Jeg hadde ikke spesielt lyst til å løpe (for en gangs skyld), men siden jeg hadde planlagt og avklart en drøy time ute av huset var det ikke noe jeg kunne velge bort sånn uten videre.
Det gikk sakte og rolig, men det var greit. Det er lov, og til og med å anbefale innimellom. Jeg vet jo også at det pleier å løsne etter hvert, om det så er etter 2, 5 eller 10 kilometer. Det er alltid verdt det.
Jeg satte avgårde inn i skogen, gjørmete og våt som den var. Hoi, så sakte det gikk. For første gang på veldig lenge kjente jeg de forhatte murringene langs leggskinnene. Hvor kom det fra så plutselig igjen? Steptimen dagen før? De to asfaltturene til jobb i uka som var? Ergerlig, særlig siden jeg ikke har løpt verken hyppig eller langt i det siste. Enda en grunn til å ta det rolig, rulle godt på sålene og bli værende på mykt underlag i skogen.
Et par ganger følte jeg at det nesten løsnet, rundt 5 og 7 kilometer, men det var bare et blaff. En god låt på ipoden innimellom hjalp på godfølelse og flyt. Gleden var brått over da de ble avløst av kjipe sanger (ja, jeg hadde lastet inn feil spilleliste, nemlig samboerens - som absolutt inneholdt gullkorn, men også desto mye feilvare).
Det begynte å verke først murrende, og deretter mer og mer intens i lyske og symfyse. Hva er det med de graviditetssmertene som så brått har kommet tilbake? Allikevel, jeg kom i mål med drøyt 13 kilometer skog- og terrengkilometre. Det løsnet aldri helt underveis, men etterpå føltes det som alltid veldig, veldig godt.
Jeg må ut igjen, fort! Erstatte en tung og vond tur med en lett og fin. Men allikevel være fornuftig og ta et par løpefri dager for disse vondtenes skyld. Jeg krysser fingre for et enkelt, demotivert tilfelle, og håper turen til jobb i morgen med Anna-selskap blir en opptur!
5 kommentarer:
Det er for irriterende at man må vente både 3, 5 og 10km på at ting skal løsne. Sliter som deg med murringer for tiden, hofteleddsbøyere, hofter, knær og såre beinhinner. Det henger nok sammen, hoftene drar med seg knærne osv osv.
- men det er uansett fryktelig irriterende! Så nå skal jeg SUBBE - helt til jeg bra.
Krysser fingrene for at din neste tur blir bedre!
Jo mer man trener, jo fler slike tunge turer opplever man.... det er likevel ingen grunn til panikk! Kroppen er ikke konstruert for å være på topp hver dag 365 dager i året, sånn er det bare. Kanskje kan det være ok å justere ned mengde og lengde på de neste par øktene? For både psyke, leggbein og andre vondter? ofte får man da litt mer overskudd og man kan bygge opp litt utålmodighet som igjen er med på å få tilbake god-følelsen :-) Ikke stress, aksepter, og lytt til kroppen, da kommer du forterer opp igjen! Klem Silja :-)
Hør på Silja!
Og, kom i parken i ny og ne da, så får du det sosiale å tenke på, og glemmer litt tungheten! Det er helt sant:-) Kan jo bl.a friste med mange bakker på mandager...
Neste tur ble bedre? Fort gikk det ihvertfall (5.03 i snitt til jobb, må være ny rekord for oss?)
Ingalill: jeg slår et slag for at alle veier for et ekstra gangfelt med mykt underlag for oss løpere. Asfalt er gift for beina.
Silja: nok en gang, du er så klok! Jeg skal notere ordene dine og akseptere at det går i bølger..
Siri: ja, nå må jeg komme til parken snart. Tror jeg må kjøpe meg en scooter, så jeg ikke kan skylde på avstanden.
Anna: Det var som natt og dag. En så lett og rask tur til jobb kan jeg ikke huske å ha hatt før, og for et skravletempo da! (bare synd neste tur alene var tilbake i bølgedalen, men pytt).
Legg inn en kommentar