Hytteplanmila - årets beste løpsopplevelse?

Så var det duket for nok et 10 kilometersløp, årets femte og trolig siste. Jeg visste ikke helt hvilke forventninger jeg skulle ha til egen innsats og følte meg langt fra forberedt, men tenkte at det beste var vel å prøve å ha en god opplevelse. Lite ante vel jeg om hvor morsom denne dagen skulle bli!

Anna, Njaal, Vidar og jeg diskuterte og analyserte i bilen på vei til Hønefoss, og ingen av oss hadde vel egentlig de høye tankene om dagens prestasjoner, selv om løypa skulle være så rask og fin. Jeg visste ikke om jeg skulle følge en fartsholder, følge klokka, eller rett og slett bare følge kroppen, men konkluderte vel egentlig med at jeg bare fikk ta det som det kom.

Det var så kaldt, jeg hutret og hoppet og fikk aldri varmen i meg, og den dokøen tok virkelig aldri slutt (jeg er sikker på at hver eneste en foran meg brukte minst fem minutter hver der inne. Hvordan er det mulig da? Tar de seg en dusj og setter på sminke alle sammen, lurte Vidar på). Jeg var gira, men ikke særlig nervøs, for jeg hadde som sagt ikke noe stort håp om å forbedre min egen rekord, og det var så mange løpere - nesten 800 - at jeg trengte ikke være redd for å komme sist i mål. Denne gangen hadde jeg klokelig nok stilt meg et godt stykke bak i feltet, ved 50-fartsholderen, for å ha muligheten til å ta igjen folk uten at altfor mange tok igjen meg. Starten gikk, og massen fløt avgårde, uten knuffing, uten kaos.

Alt funket i dag! Kroppen var lett, beina smertefrie, magen uproblematisk, og jeg svevde avgårde i fin rytme. Til og med spillelista på ipod'en jobbet med meg og fikk tankene til å flyte over de lange, ensformige slettene. Det eneste jeg ikke fikk riktig til var pustingen, urytmisk og stresset, men det var virkelig bare en bagatell!

Jeg hilste på Anna fra Treningscamp like før løpet, og hun kom opp på siden ganske snart. Det var en fin fartsholder, tenkte jeg, for jeg ante at vi hadde ganske likt tempo. Allikevel følte jeg hun dro på litt hardt fra start, for det gikk jo ganske fort. Jeg ville ikke se på klokka, både for ikke å bli fristet til å roe ned, og for ikke å bli stressa over at det gikk sakte, men jeg kjente på kroppen hvor hardt jeg kunne jobbe uten at det ble for hardt. Litt ekstra må man da presse seg på et løp! Anna forsvant omtrent halvveis, og jeg så på klokka for første gang da vi passerte 5 kilometer: 23:30 minutter. Enkel hoderegning, og jeg skjønte at dette ville bli en fin pers om jeg holdt samme tempo siste halvdel. Men ville jeg klare å kjøre såpass hardt en hel 5 kilometer til?

Foto: Tommy Støa 

Jeg får som regel en dipp og liten psykisk knekk ved 5-7 kilometer, men i dag så kom den aldri. Jeg fryktet de slake stigningene som også skulle komme omtrent da, men jeg merket dem aldri! Av og til falt jeg litt ut, glemte å jobbe og savnet en rygg, og tempoet gikk umerkelig litt ned, men brått var det bare en drøy kilometer til mål. Da kom plutselig Anna opp på siden og forbi, i et betraktelig høyere gir! Pokker, tenkte jeg, nå må jeg klare å henge meg fast i ryggen hennes! Jeg synes det er utrolig vanskelig å sette opp tempoet når man har begynt å bli ordentlig sliten, men jeg visst at jeg burde klare en kilometer i litt høyere fart. Langt der framme så jeg svingen som førte til siste bakke, pulsbakken, som er 200 meter relativt tøff stigning, og jeg skrålte til Anna noe sånt som at "Nå gjelder det! Førstemann opp!" Jeg sendte det jeg hadde av mental kraft ned i beina og spurtet det jeg hadde opp den bakken. Fantastisk moro! Gjett om det ble pers!

Et flott gjennomført arrangement som jeg ikke har noe å utsette på. Til og med boller og kaffe til alle ved målgang, som jo er det beste jeg vet! Ingen medalje, men t-skjorte er kult. Og spurten? I følge resultatlisten hadde jeg visst den raskeste 200 meteren i min klasse. Det kan jeg vel takke en Anna Bruce for!

Foto: Silja S. Amundsen