Jeg gleder meg som regel veldig til kveldsturer, men så er det noe som skjer når man har kavet seg hjem med unger og bæreposer via forsinket, klaustrofobisk kollektivtransport - laget middag, vasket, rotet, ryddet, meglet, ledd, lekt og lest, kledd av, kledd på, pusset tenner og tryllet to småtroll i søvn - slengt seg langstrak i sofaen for bare å hvile bittelitt, kjenne middagen som man svelget uten å tygge, synke sakte - og for første gang i løpet av dagen senke skuldrene og puuuuuste ut.
 |
| Herlig kaos! |
Ut i tussmørket, med refleksvesten på. Nesten litt nervøs i disse ukjente omgivelsene, og det slår meg at jeg så godt som aldri er ute etter mørkets frembrudd. Da er det trygt og godt å møte Anna, som jeg er helt sikker på lett hadde klart å denge en hvilken som helst overfallsmann. Vi løp en lang, rolig runde, for min del fullstendig uten retningsfølelse. Jeg bare løp, og det var så godt å la beina gå av seg selv uten å tenke noe mer over det. De var litt tunge etter den lille skogsjoggen og styrkeøkten dagen før, og spinning intervall dagen før det igjen, men ikke verre enn at de gjorde jobben sin i 5:30-5:40-tempo. Til og med magen samarbeidet i dag (kanskje nettopp som følge av tempoet?).
Gatelykter har tross alt et formål, og så lenge de virker er det uproblematisk å løpe kveldstid, men brått kom et langt parti i skogen uten noe som helst belysning. Flaks at mobilen hadde lommelyktapplikasjon, ellers kunne det fort ført til et fall eller en forstuing. Over 17 kilometer ble tilbakelagt, og det var akkurat det beina klarte denne dagen. Jeg undres litt over akkurat det der, hvorfor jeg ikke tåler belastningen bedre etter halvannet år med løping. Kan jeg noensinne ta en tur på over tre mil uten at hofter verker og lyske skriker? Vil jeg aldri kunne løpe ei mil tre dager på rad om jeg skulle ha lyst til det, uten at legghinnene kollapser?
Nøklevann rundt ble ikke noe av i år, men da kan jeg trekke fram de gode minnene fra i fjor:
6 kommentarer:
Ja, hvordan er det med leggene egentlig, er det konstant murring eller kommer det bare på lange turer?
- Utrolig irriterende å ikke kunne løpe så langt og mye som man vil, jeg er helt enig, melder meg inn i gråtekoret ;)
(Men jeg synes vi bør trosse all fornuft og få til en galskapslangtur snart igjen likevel!)
Det er virkelig en annen verden der ute på kveldene nå. I går ble det hodelykt, eller så blir det så veldig begrenset hvor man kan løpe - enten fordi det ikke finnes belysning, eller fordi belysningen ikke er tent/er gått. Hyggeligst å løpe sammen med noen i mørket.
Fin tur dere hadde - nesten helt til Ski jo.
Noe av feilen jeg har gjort i perioder er å forsøke å både bli raskere og løpe lenger samtidig. Man bør nok ha ett hovedfokus om gangen. Kan det være slik med deg også?
Astrid - det går egentlig veldig fint, så lenge jeg tar lange nok pauser mellom løpeturene, spesielt etter harde intervaller eller ekstra lange turer. Det er litt kjedelig, men kanskje bare noe jeg må leve med. Kjenner du ingenting lenger? Jeg blir med på en eller annen galskapslangtur, sånn at jeg kan lære av deg ang. museskritt og subbing :)
Janicke - i år MÅ jeg skaffe meg hodelykt, selv om det ser tungt og keitete ut å ha på. Det er nok et poeng å prioritere enten hastighet eller distanse. Tror det blir lange, rolige turer jeg vil ha utover vinteren nå!
Jeg tror vi bare må leve med det, ja. Det ligger latent hos meg også, så det gjelder å finne den riktige balansegangen. Merker det har blitt litt mye asfalt for meg i det siste, f.eks. Kjedelig, men sånn er det bare :(
- Langturgalskapstur får vi til!
Flere sånne turer!! Ingen busemenn tørr seg på oss, vi ser altfor raske og sterke ut!
Legg inn en kommentar