Norovirus og positivisme.

Denne uka har bydd på visse utfordringer. Blant annet er det typisk at den ene gangen man får omgangssyke i løpet av året er når man er alenemor i et par uker. Så fint timet. Men det fins da noen fordeler med å bli syk:

• Man setter utrolig stor pris på å være frisk etterpå. Så heldig jeg er, som ikke er oftere syk!
• Beina blir påtvunget ro og kan dermed hente seg ekstra mye inn.
• Mat smaker fantastisk godt når matlysten er tilbake igjen. Kaffe, ikke minst!
• Man er så ute av seg selv at man ikke kjenner dårlig samvittighet for alt man burde ha gjort og heller ikke har den vanlige rastløsheten i kroppen. Man ligger bare der.
• Selv om man er totalt utmattet og tom, så får man enorm energi når kroppen fungerer igjen, noe som gjerne resulterer i full husrengjøring, ekte lekeglede og usedvanlig lang lunte med barna.

Det fins da noen ulemper også, særlig det å være alene med to små barn, og bare for å ta et eksempel: se for deg at hodet dundrer, feberen gir kuldegysninger, synet er uklart, kvalmen sitter langt oppi svelget, og du er helt nødt til å skifte den illeluktende bleia til minstejenta. Du har ikke noe valg, du er faktisk helt nødt. Ja, må man så må man, som storesøstera sier når hun fyller lufta med litt gass.

To dager syk føles som to år. Men det går da over, og i dag våknet jeg så godt som friskmeldt. Vi dro til Sats etter jobb (ett barn plassert hos gode naboer og lekekamerat, og ett barn på ryggen). Planen var en rolig time på mølla. Men nok en gang klarte jeg å glemme ekstra bleie i farta, og jeg rakk kun 3,5 kilometer før barnepasseren kom og hentet meg. Er det mulig! Sånn kan man bli sur og grinete av, men utrolig nok gikk jeg hjemover med en god følelse:

• 18 minutters løping er da mer enn ingen løping!
• En fin rusletur til og fra med fornøyd jente på ryggen og tostemte julesanger er da hyggelig det også.
• Siden leggene var forbausende vonde, var det kanskje like greit å kutte der.
• I morgen får jeg faktisk en etterlengtet mulighet til uteløping igjen, og da er det nok lurt å ikke ha løpt for langt i dag.
• Hva annet hadde den tida blitt brukt til uansett?

Jeg tror at en av grunnene til at jeg først nå setter sånn pris på løping, er at muligheten ikke ligger åpne når som helst. Jeg kan ikke daglig tenke "gidder jeg i dag?" "har jeg egentlig lyst?" "føles kroppen ok?". Hvis det åpner seg en mulighet for det, må jeg gripe den. Jeg kan ikke spørre meg selv om det føles riktig akkurat da. I livssituasjoner hvor man har mulighet nesten når som helst, kan det kanskje være betraktelig vanskeligere å finne lysten og gleden i det. Man lengter gjerne etter det man ikke har, og setter særdeles stor pris på det når muligheten dukker opp!

Slik ser det ut, møkkaviruset som herjer hele nabolaget om dagen: