Distriktsutforsking med heteslag.

Det kryr av nye, spennende løpemuligheter rundt ferieparadiset vårt ved Mandal. Med foreldre som kjenner alle stier og heier ut og inn, og også gjerne svipper meg med bil til praktiske steder, så er jeg veldig privilegert. Det er bare dessverre altfor få dager til å løpe alle steder jeg kunne tenke meg å løpe. Det at jeg tilbrakte mine 16 første år her i byen gjør det også ekstra morsomt å vekke gamle minner, eller se områder med nye øyne.

I strålende sol ble jeg kjørt til starten av en gammel (og for meg ukjent) postvei. Det var satt opp informasjonsskilt langs den fire kilometer lange og kuperte grusveien, noe jeg har veldig sansen for.

Veldig idyllisk å løpe gjennom tett, mørk skog og langs blikkstille vann (åh, som jeg angret på at jeg ikke hadde en liten sekk med badetøy med meg).

Jeg tåler litt motbakker, men kilometer etter kilometer tar etter hvert motet fra meg, og den bratte, uendelige stigningen mot Sjølingstad begynte å svi. Når det i tillegg var stekende hett å løpe mot sola, ble det også tungt å puste. Heldigvis er da slik at oppover som regel følges av nedover. Jeg passerte det nydeligste lille tettsted man kan finne, mest kjent for turistattraksjonen Sjølingstad Uldvarefabrik. En liten klynge hvite hus omgitt av blomstrende hager og store frukttrær, med klesvasken på snora, og små og store tuslende rundt husene. En så magisk atmosfære. (Synd jeg ikke fikk tatt noe bilde av nettopp det).

Deretter bar det nedover, og det hjalp litt på kroppen, men ved et av de intenst fristende badevannene stoppet jeg et øyeblikk for å kjøle ned ansikt, armer og bein. Jeg jogget i et svært bedagelig tempo (orket rett og slett ikke annet) videre over en golfbane og kom ut til Furulunden og sjøluft, før jeg dreide utover mot hytta med pappa på telefonen. Siden han ble litt forsinket, ble turen litt lenger. Beina var egentlig stokk stive, tunge drog fra 11 kilometer, men på flata fikk de en slags rytme før det var full stopp ved 17 kilometer.

Jeg har skjønt at jeg ikke skal presse på mer når det begynner å gjøre vondt, for da vil det fortsatt være mulig å løpe igjen om et par dager uten at noen skade er skjedd. Jeg ble plukket opp perfekt timet etter litt uttøying og kastet meg sporenstreks i sjøen da vi kom frem. Sommerlykke!