-6 dager og nesten trafikkdøden.

Det er livsfarlig å sykle, særlig i Oslo, det vet vi alle. Vi er også alle syndere i trafikken, ingen vits å benekte det. Av og til gjør jeg klønete eller dumme valg, og andre ganger er det mine medtrafikanter, uavhengig om man sitter i bil, på sykkel, triller barnevogn eller jogger gatelangs.

I dag var det nok min egen feil. Det har vel aldri vært så nære på, men jeg slapp også til de grader billig unna. Et blåmerke på armen av å falle halvveis over lasteplanet på en trailer i bevegelse, mens bilene føyk hissige forbi på andre siden av meg. I befippelsen glemte jeg å løsne sykkelskoen, så jeg hang på slep et lite stykke før jeg klarte å gjenvinne balanse og riktig plassering i feltet. (Her hadde vel en billedlig fremstilling gjort seg, men det viktigste poenget er at det gikk bra, nok en gang.) En brukket negl kan jeg fint leve med.

Som om ikke rumpa var sår nok etter utesykling, så måtte jeg døyve maraton-rastløsheten med en TdF-sykkeltime. Det er fint å sykle til jobb. Ikke så veldig kaldt (+1 grad i morges), bare man får dekket til hender, hals og ører. Men det føles ikke som trening. Jeg blir bare litt tung i beina. Og sår på rumpa.

Først etter en sykkeltime på SATS med hardt pulskjør, kommer den fantastisk gode følelsen når man slenger seg i sofaen etterpå. Ah!

Ikke imponerende pulstopper, men det får duge. 

Her er forøvrig mitt eneste bildebevis fra lørdagens 10 kilometer, i full fart forbi mannfolka: