Å løpe i en evighet.

Når man er i aktivitet  i et par timer eller mer, da begynner det å føles lenge. Å løpe tre timer eller mer er en øvelse i kjedsommelighet. Hvordan finne løype som er passe lang og interessant? Hvordan finne lange nok spillelister og tankeflommer, for noe må man jo drive med underveis? Hvordan unngå dårlig samvittighet for å bruke en halv dag på å subbe langs endeløse veier uten i det hele tatt å bli andpusten (ergo ingen treningsnytte på den måten) og deretter resten av dagen på å være invalid og ute av stand til å delta i familieaktiviteter?

Kunne jeg i det minste løpt fort!

Den første timen og mila er ren transport. Det er forsåvidt deilig å løpe såpass sakte at det er uanstrengt, for da føler man seg frisk og sterk. Men å løpe saktere enn komforthastighet er allikevel litt irriterende, og jeg må hele tiden bremse meg selv. Denne gang ble den i utgangspunkt kjedelige transportetappen overraskende fin, da jeg oppdaget de perlene av noen småøyer Malmøya og Ormøya er. Det føltes brått som å være på den sørlandske skjærgården igjen!

 

Ikke så verst å tilbringe en søndag formiddag på denne måten allikevel! Etter 15 km begynner jeg å kjenne det litt i beina og hoftene. Jeg kommer ut til Bygdøy etter 20 km og er egentlig blitt veldig sliten, men variasjonen i underlag og terreng får meg til å konsentrere meg om nettopp det, noe annet enn den forutsigbare asfalten. Den ene litt bratte bakken tillater jeg meg å gå opp, og da føler jeg meg fryktelig snusfornuftig. Kroppen skal jo helst holde en drøy mil til. 

Tilbake retning sentrum igjen, og fra 26-27 km gjør det virkelig vondt. Allikevel, det er som å møte igjen gamle kjente. Etter de siste langturene er jeg nå forberedt på smertene som kommer og klarer bedre å fokusere på det som kan bære meg videre. Teknikk, fram med hofta, fram med blikket, små skritt, jevn pust, en fot foran den andre, 30, 31, 32. Sakte, sakte tikker jeg inn til ny distansepers 34 km på kollapsede bein og ren vilje. Det føles jo så bra etterpå! 

Jeg spiser en halv energibar etter 13 og resten ved 18, fyller deretter på med gel etter 22, 26 og 30. Klarer å søle noe veldig når jeg åpner den, så jeg blir full av dette klissete herket. Urk! Den nye drikkesekken gjør virkelig jobben, men jeg skulle veldig gjerne hatt en slik hvor du kan ha to separate drikker. Vann duger nå greit og energien gjorde jobben, tror jeg. Magen taklet det i hvert fall.

Min nye baby!

Sekken sitter som støpt på ryggen. Etter smertelige erfaringer fra andre sekker, hvor sømmer og kanter har gnagd seg dypt inn i hals og armhule og laget arr for livet, så har denne myke, fleksible stropper. Åh, så digg å slippe det humpende drikkebeltet som aldri satt godt rundt livet! Nå har jeg plass til mer enn nok drikke og mat, og kan til og med putte oppi jakka hvis jeg blir varm. Skal jeg nevne noe negativt så skulle det helst vært magnetfeste på drikketuten, og det er litt teit at man fester tuten på motsatt stropp, altså at man må klipse av tuten dersom man skal ta av sekken, så slangen blir hengende og dingle. 

Endomondo gir meg fortsatt litt ekstra, ufortjent distanse, i hvert fall hvis Garmin måler korrekt, for over 600 meter skiller dem. Men ville jeg klart 8 kilometer til? Berlin, stemning, folkehav og nummer på brystet? Ja, om jeg så havner en måned i rullator etterpå. Det må gå, jeg har trua. Ikke på noen spesiell tid, men på at jeg skal komme i mål, subbende!