Men jeg kom da til slutt fram, den faste langrunden i Grønliåsen, uten å møte et menneske før jeg etter 7 km kom ut på litt mer opplyste skogsveier. Med flakkende blikk, musikken avslått og gjørme til knærne tenker jeg det snart blir fint med hvit og lysende snø over landskapet.
Dagens 11km var akkurat passe langt for møre, tunge bein etter mye sykling siste dagene.
 |
| Scary darkness! |
 |
| Selvportrett: frykt! |
5 kommentarer:
Det er helt utrolig hvor fort det blir mørkt nå, ja! Hadde også en joggetur i skogen i går kveld der jeg tenkte at jeg må prøve å rote fram hodelykta... Allerede?!?
Dette så jo skikkelig skummelt ut!
Japp, samme erfaring her i går. Plutselig så vi ikke skogsstien ordentlig lenger på SkiLøperne-økten. Veldig, veldig trist. )c: Hodelyktsesongen er her.
Her tar du opp noe viktig. Jeg er faktisk så mørkredd at jeg ikke kan løpe i skogen alene høst og vinter. Jeg girer meg sånn opp at jeg flyr avgårde som en hodeløs høne. Pulsen blir skyhøy og jeg blir stiv som en stokk. Jeg tør ikke ha på lykta fordi da blir jeg sett uten å kunne se det/den som ser på meg. Og hvis jeg skrur av lykta, ser jeg ikke stien. Da kan du være sikker på at jeg ramler og brekker beinet eller forsvinner ned i et dypt hull. Jeg har en god venninne jeg løper mye med som faktisk følger meg hjem når vi løper i skogen når det er mørkt. Jeg fyller 40 i november! Hva jeg er redd for? Busemenn, troll og elg. Men aller mest mørket tror jeg. Busemennene og elgene er jo der når det er lyst også.
Men jeg gleder meg faktisk veldig til den første turen med hodelykt. Så lenge jeg ikke må løpe alene.
.
uff, løpemamma, det setter jo store begrensninger her til lands, når hele vinterhalvåret er så mørkt før man er ferdig på jobb i hverdagen. Vet ikke helt hva som er best: opplyste, men tomme landeveier, eller mørke, folketomme skogsveier...? Men jeg gleder meg litt til å dra frem lykta. Magien i den lille lysstrålen, omgitt av mørke. Og selskap er gull.
Legg inn en kommentar