Vær!

Sykkelen er nesten parkert. Ja, jeg er litt feig, jeg innrømmer det. Jeg synes det er kjipt å sykle i heftig motvind og/eller når det regner sidelengs. Det er lite annet for tiden. Hadde man bare blitt våt, men i tillegg så kommer alt sand- og gjørmegraps som fester seg fra hårrota til tærne. Det blir bare for mye pes å sykle til jobb når det er sånn.

Det er litt synd at jeg lar det bli et hinder, for jeg er egentlig veldig glad i vær. Høsten er den beste årstiden, og september den aller fineste måneden! I dag fikk jeg også en opplevelsesrik og herlig løpetur. Tilsynelatende perfekt høstvær: klar, blå himmel, 13 grader, rastløse og lette bein, og fortsatt dagslys.

Etter en mil så jeg det brått mørkne i horisonten, og det ene gnistrende lynnedslaget etter det andre fylte himmelen. Føltes litt idiotisk å løpe i retning det mørkeste, men nå hadde jeg da bestemt meg for en runde rundt Østensjøvannet før jeg skulle vende hjemover. Det tordnet kraftigere og kraftigere rett over hodet mitt, så det føltes som bakken ristet under føttene mine. Jeg ventet i spenning, begynte å håpe at jeg kanskje kunne løpe fra det våte, men på et blunk åpnet alle himmelens sluser seg og det begynte å styrthagle. Noe så voldsomt også! Heldigvis fant jeg ly, rett etter at jeg hadde blitt søkkvåt, og jeg lot værguden rase fra seg det verste før jeg løp videre.

Er ender virkelig så dumme? Der jeg står er det knusktørt!

Bakken koker!

Det eneste som er plagsomt med slike overraskende nedbørsmengder er bekymringene for at iphonen skal ta kvelden. Jeg burde ikke ta den med når det er en viss fare for regn, men det er så fint å ha musikk og live oppdateringer fra Endomondodama. Og en fordel å være tilgjengelig da, i tilfelle det skulle skje noe.



Dørstokk og motivasjon er kanskje litt mer utfordrende enn normalt for tiden, og jeg skyver også tankene bort fra at jeg faktisk skal løpe 10 kilometeren i Oslo Maraton om fire dager. På den annen side, det positive er at kropp og bein fungerer ganske fint, uten bekymringsverdige smerter. Turen i dag var en ordentlig opptur, med godt tempo og sårt etterlengtet endorfinproduksjon. Stemningssvingningene er nok litt ekstra krevende i den mørke årstiden, men desto viktigere er det med kontinuitet i treningen. Status: glad!