Larviksløpet 2011!

Søteste Elvira vår (4,5) skulle løpe sitt andre løp i livet. Hun debuterte på Nøklevann Rundts 1 kilometer i fjor, som startet dårlig, men endte bra (se her hvordan det gikk). Nå skulle hun løpe Mini-Rekrutten på litt mer overkommelige 500 meter, etter å ha ventet og ventet hele dagen. "Mamma, jeg gleder meg så jeg klarer ikke vente!" Det ble stor suksess. Pappaen løp ved siden av henne det meste av veien, og hun løp hele løypa uten stans. Tydelig sliten på slutten mens hun klaget over slitne bein og tørr hals, men fortsatte helt inn og frydet seg over jubelen fra heiende tilskuere!

Dessverre, til mors store sorg var barneløpet i Larvik mens hovedløpet startet i Stavern, med litt for kort tid mellom seg til at jeg fikk se dattera mi løpe. Veldig frustrerende akkurat det, men heldigvis ble det behørig dokumentert med fotoapparat og videokamera.

Hoi, litt stressa og nervøs før start, og da vi endelig satte avgårde, var beina helt gelé. Jeg sleit med å få til å løpe, rett og slett, og rytme og driv kom vel ikke før etter en god kilometer. Gud, så lange de første to kilometerne med slake oppoverbakker var. Vi hadde plassert oss litt for langt bak i feltet, Ida og jeg, så det var en menneskevegg med litt for sakte tempo foran oss i starten. Det kostet nok litt ekstra å albue seg sikksakkete framover, og pulsen spratt rett opp i 160+. Der ble den også værende resten av løpet. Jeg mistet dessverre også Ida etter en kilometer, selv om det kanskje var litt forventet. Hun har tross alt ikke løpt mer enn et par turer siste året, men hun gjennomførte allikevel til imponerende 45 minutter.

Jeg visste med meg selv at langt over 160 i puls er ganske heftig for meg, og at jeg muligens burde roe ned litt. Jeg hadde bare ikke så lyst, det var tross alt ingen rolig søndagstur det her! Jeg skjønner allikevel at vi alle så lett kan gå i fella med å åpne for hardt, for det er utrolig vanskelig å kjenne etter hva slags tempo man løper i, om det går raskere eller treigere enn normalt, når settingen er en helt annen enn den pleier. Så selv om jeg pustet og peste ganske mye mer enn normalt, var det aldeles herlig å plukke løpere, sakte men sikkert (og jeg ignorerte selvfølgelig fullstendig alle som plukket meg). Etter tre-fire kilometer kom det noen bratte motbakker som heiv meg opp i puls over 170, så det begynte å rive i beina, og magen vred seg av ubehag og kvalme. Puuuh, hva i all verden er det vi synes er så moro med dette, tenkte jeg. For deretter å fryde meg over flott stemning langs løypa, heiende og smilende mennesker, solskinn og en haug med andre løpeglade mennesker.

500 meter igjen!

Høydekurven var fin - det gikk slakt nedover de siste kilometerne, og jeg følte jeg også klarte å gi gass i nedoverbakkene. 500 meter før mål passerte jeg mine jublende døtre (& co), så jeg nesten mistet litt piffen etterpå, for hvem skulle jeg nå løpe sluttspurt for? 200 meter før mål løp jeg side om side med en 14-15 år gammel gutt som brått kastet opp noe voldsomt, så jeg måtte hoppe til siden for å slippe unna sprutstrålen som sto ut av ham! Fascinerende hvordan han tørket seg rundt munnen, for deretter å sette inn en forrykende sluttspurt. Jeg selv klarte ikke å finne noe ekstra gir til en spurt, men i mål kom jeg da!

Offisiell tid 37,4 minutter.
Snittid 4:48 min/km. 
Gjennomsnittspuls 163 og makspuls 172


Det er jeg veldig stolt og fornøyd med! Jeg ble nummer 20 av godt over 200 kvinner, og nest best i klasse kvinner 30-35 år (av kun 17 damer da, det må vel sies).Det finnes alltid mye man kan være stolt av og skryte over, så lenge man bare gjennomfører og ikke er den aller, aller siste (selv om, når jeg tenker etter, dét også hadde vært verdt mye skryt)!


Tre fornøyde jenter, fulle av endorfiner!

Løypekart Stavern-Larvik: