Skaubygdaløpet - tøffere enn fryktet!

Jeg var ikke så nervøs i forkant, siden jeg hadde innstilt meg på et turløp i stedet for et konkurranseløp. Tenkte som så at jeg har jo løpt halvmaratondistanser på treningsturer før, så det burde da gå greit, selv om jeg ikke har løpt dem i terreng (for det er vel nesten det samme som asfalt...?). Det var også slik en rolig, trivelig stemning da vi kom fram ute på "landet" i bunn av Bunnefjorden. De lokale, smilende ildsjelene gjorde mye for at dagen ble så fin som den ble, og strålende, kjølig vårsol satte prikken over i'en. Men at et halvmaraton i terreng skulle være SÅ tungt, det hadde nok ikke falt meg inn!

Optimistiske smil, uvitende om hva vi hadde i vente.

Vi studerte høydeprofilen litt i forkant slik at vi til en viss grad kunne planlegge en disposisjon for løpet. Fikk også vekslet noen setninger med Astrid og Torfinn fra Treningscamp - så koselig å se kjente ansikter! Astrid har skrevet løpsrapport her.

Det startet med tre nokså komiske runder rundt en parkeringsplass slik at hele feltet på 113 løpere fikk fordelt seg på en lang linje, og man kunne entre smale stier uten noe særlig knuffing. Og det var overraskende lite forbiløping, noe som for øvrig gjorde løpet desto mer hyggelig. På den annen side, så følte jeg at jeg løp mutters alene i denne skogen nesten halve løpet. Det var kanskje ikke fullt så hyggelig, når man nå først er med på et løp!

Før folk forsvant for alle vinder, hang jeg en stund på disse, som lignet skremmende mye på mannfolkene i forrige blogginnlegg:

Opp, opp, opp bar det!

Det bar rett ut i bratt stigning de første 3-4 kilometerne, over 160 høydemetre skulle forseres, og jeg hang meg på Anna som brøytet vei oppover. Jeg kjente allikevel at det ble litt for tøft og måtte slippe ryggen hennes ganske snart, men flere ganger senere sto hun og ventet på meg ved en drikkestasjon og ga meg dermed ny motivasjon. Hennes versjon av løpet kan du lese om her. 

Det var virkelig mye svingende følelser underveis. Fra glede og yrhet over de praktfulle stiene i tjukkeste skogen, til forbannelse over en mage som absolutt ikke ville slutte å rumle og knipe. Forferdelig irriterende! Et par slurker sportsdrikk ved første drikkestasjon forverret det ytterligere og sendte humøret rett til bånns i noen kilometer. Heldigvis slapp "bråket" og smerten sakte, men sikkert taket etter 5-6 kilometer, samtidig som det også hadde flatet ut litt i terrenget. Dette var også den beste delen av løypa, å fly over stokker, steiner og røtter før man hadde begynt å kjenne det for mye i beina.

Etter den første mila begynte jeg å bli ordentlig sliten. Jeg var helt alene, føltes det som, og en uvanlig utadvendt Marit ble så utsultet på menneskelig kontakt at jeg slang ut meldinger hver gang jeg passerte vakter eller heiende mennesker. - Åh, så godt å se et menneske! - Er det mange bakker igjen? - Har ikke jeg sett dere før? (da jeg passerte samme vakter på returen) - Er jeg sistemann?

Jeg var en stund bekymret for at jeg faktisk var sistemann, for det syntes som alle dro ifra, og jeg klarte ikke henge meg på en eneste en. Da det kom to jenter ridende på hest rett imot meg på den smale stien og tydelig ropte et eller annet til meg, tenkte jeg et brøkdel sekund at disse var sendt ut for å hente de siste, treigeste løperne ned fra fjellheimen. Men igjen, jeg var bare glad for å møte mennesker!

Jeg begynte å ta små biter av energibaren jeg hadde med i lomma, mitt siste håp om å få litt mer energi til mila som gjensto. Det kjentes som det ga et lite ekstra piff med bensin til beina, og jeg begynte for alvor nedtellingen til mål. Øynene begynte å streike, så synet ble uklart, noe som absolutt ikke er å foretrekke der man må konsentrere seg for hvert skritt man tar. Jeg begynte også virkelig å mislike alle myrhullene som gjorde beina flere kilo tyngre, og sleipe røtter og steiner som jeg bare ventet på ville gi meg et realt overtråkk. En stund fikk jeg ei dame prustende i nakken en god stund, noe som ga ekstra energi - hun skulle f.. ikke komme seg forbi uten kamp! Da hun så snurten ved en drikkestasjon orket jeg allikevel ikke en gang prøve å henge meg på. Det gikk sakte, kilometer etter kilometer.

Jeg motiveres bedre av å dra enn å henge, lærte jeg i dag. Det er så lett å bare forsvinne stille og usett når man henger bak noen, mens det er så altfor synlig og ydmykende å bli forbiløpt. Og ydmyket følte jeg meg i dag, der den ene etter den andre dro ifra. Jeg bannet og svertet de siste kilometrene (hvor var det h... målet da?!), og hadde en liten stund håp om å klare det under 2 timer, noe jeg etter hvert ble enda mer forbannet over da jeg skjønte det så aboslutt ikke ville gå. Men jaggu var jeg glad da jeg endelig så slutten og kunne hoppe jublende over målstreken! Det var tøffe, tøffe 2:07:52 (nummer 11 av totalt 26 kvinner), men jeg kan ikke annet enn å være veldig fornøyd med resultatet.

Allikevel, selv om det var mye negative tanker underveis, gnagende blemmer under føttene, vond mage og litt ensomt, så var det allikevel en kjempeflott opplevelse. Herlig utfordrende terreng, i nydelig vårvær, med deilig duftende skog og lyng. Jeg savnet ikke musikk et sekund. Da jeg kjente det ble tøft, satte jeg ned tempoet så det til tider knapt gikk framover, men løpe gjorde jeg, og smile og kauke til de som sto langs løypa gjorde jeg også, så det tyder da på nokså godt humør underveis.

Tenk det, allerede nå tenker jeg at dette kunne jeg godt være med på igjen!