Sentrumsløpet 2011 - ren løpelykke!

Endelig var dagen kommet! Jeg våknet med et gjenklistret øye, og øyebetennelse er gjerne noe jeg får i perioder jeg er stressa og får for lite søvn. Ja, jeg var litt stressa før det her, men gledet meg også veldig. Kroppen føltes tung og dvask, muligens etter late hviledager, og jeg vet det er helt normalt. Formiddagen gikk til raking og luking i borettslagets dugnad, egenglig en fin form for opplading.

Størstejenta vår ville ikke løpe barneløpet allikevel, og det var jo for såvidt helt i orden. "Mamma, det er så slitsomt å løpe!" Det er ikke så lett å argumentere mot det. Hun ville heller på Vålerengakamp, så dit dro far og datter, mens tanta plukket opp minstejenta jeg hadde med til byen. Vi dro også altfor tidlig til byen, ikke ro til å vente lenger, men det var flere kollegaer som allerede var på plass, så vi fikk diskutert, motivert og giret hverandre opp før start.

Her er hele fem debutanter, og alle besto med glans! Noen hadde kanskje lyst til å trekke seg de siste dagene, men med diverse veddemål i bunn, vant heldigvis stoltheten. Forhåpentligvis fikk alle den endorfinrusen jeg unner dem, slik at dette er noe de vil gjenta i 2012. Det aller mest imponerende er vel også Kristin (7656) som meldte seg på helt i siste liten dagen før løpet, etter knapt en eneste løpetur siste måneden.

Så var løpet i gang! Noen av oss sto langt bak i pulje 3, og det positive med det var at man ikke ble forbiløpt av skremmende mange. Det gikk i et fornuftig tempo opp Slottsparken, og da det flatet ut kjente jeg virkelig at kroppen hadde dagen (selv om jeg var så tørr i munnen som jeg aldri har vært før). Jeg satte opp tempoet og nøt. Tenk det, jeg som hadde gruet meg til ubehag og smerte ved å løpe med høy puls og melkesyre. Det var i stedet løpelykke uten like, og flere ganger fikk jeg sitrende gåsehud av stemningen, folkelivet, været og opplevelsen, selv om jeg ikke så et eneste kjent menneske langs løypa. Alt var så perfekt!

Allikevel, det gikk ikke fort gjennom trange passasjer i Frognerparken og over Rådhusplassen, så det ble mye hopping uti grøfter og oppå fortauskanter for å komme seg framover. Hvor kom alle de sakte løperne fra? Burde ikke de startet lenger bak? Jeg prøvde å la være, men ble allikevel irritert over kryssende mennesker og bjeffende hunder. Samtidig tenkte jeg at det er vel slik det nødvendigvis blir i et byløp, og så er det vel ikke det enkleste løpet å sette de største personlige rekordene. Jeg følte det gikk raskt tross bremsefaktorene, og jeg ser etterpå at jeg holdt meg på en jevn, høy puls på 165-170.

Jeg fløy de første 3-4 kilometerne, så begynte jeg å jobbe, hang meg på utvalgte som holdt et passe tempo, heiv innpå en liten slurk vann ved Bygdøy Allé og priset meg lykkelig for at nest siste ordentlige bakke var over. Etter 7 km var det fram med viljen. Så tungt det var fra Rådhuset til Stortinget, og så fryktelig vanskelig det var å få opp tempoet etter dødens bakke ved Youngstorget. Allikevel, så glad for at jeg hadde musikk, for det hjalp meg å holde den jevne rytme og fortsette å nyte, uten å høre hvor sliten jeg var. Oppløpet, så langt og utfordrende på de fryktede brosteinene, med en sikkert ultrakomisk løpestil, og et ansiktsuttrykk som heldigvis var delvis gjemt bak solbriller. MÅL!

Følelsen da jeg fikk melding med resultatet på ny PB og 48:00 var ikke så gledesfylt som jeg hadde trodd. For det første fordi det føltes så lett og raskt at jeg håpet jeg ville knalle til med en sjokkerende bra tid (...), men for det andre fordi jeg ikke i det minste hadde kommet i mål ett sekund raskere, så jeg hadde fått se 47-tallet! Ett eneste lite sekund! Den store gledesfølelsen kom derimot da jeg sjekket resultatet på nettet litt senere og så at det var korrigert til 47:58. DET var bedre, det!

Bare 275 damer foran meg, ikke verst! Jeg er allerede gira på å løpe igjen (og da skal flere av damene tas), bare synd det er et helt år til neste gang. Da skal jeg løpe fortere, ingen tvil om det.

For en løpefest!