I Form-løpet 5 km, en ny løpsopplevelse!

Etter temmelig impulsiv påmelding til dette løpet fikk jeg ikke den beste oppladningen, med sommerfest og vin kvelden før, og barnebursdag med kake bare et par timer før. Jeg hadde ikke studert noe løypekart, men måtte nesten slå til når muligheten dukket opp for et løp midt på Løkka! Ikke hadde jeg rukket å tenke på hvordan jeg burde disponere løpet heller (hvordan løper man en 5 kilometer?), men jeg gledet meg veldig og hadde ingen planer om å ta det hele altfor seriøst.

Oppvarmingen var drøye tre kilometers rolig jogg fra kakefest på Vålerenga til Sofienbergparken, hvor start og mål skulle være. Der kom Anna omtrent samtidig, og den obligatoriske doturen ble jo en komedie i seg selv, med et offentlig toalett som var potte tett, en pipende alarm og en dør man ikke kunne lukke. Godt var det da at køen av jenter kunne lage dør ved å stå med ryggen til, mens siste centimeterne i doen ble fylt opp!

Vi trykket oss inn langt foran i feltet, kanskje litt kjepphøye - for det var jo tross alt bare jenter her! Starten gikk og vi fløy av sted, og Annas rygg forsvant raskt i det fjerne. Det gikk ikke mange hundre meterne før jeg kjente at det her var vel litt å ta i, med puls rett opp til 170 (og det er virkelig høyt til å være meg!). Selv om det ikke var altfor mange høydemetere å forsere i dag, så kjentes de bakkene veldig godt. Plutselig hørte jeg navnet mitt, og der kom Silja opp på siden. Perfekt! Vi er ikke så altfor forskjellige i fart, så her var en gylden anledning til å dra nytte av hverandre. Motiverende og betryggende å høre skrittene hennes rett bak eller ha ryggen rett foran meg.

Det var full jobb hele veien, for man kan ikke tillate seg annet på en fem kilometer, og jammen var det tøft! Kilometerne tikket så sakte avgårde, men heldigvis var man jo plutselig halvveis. Løypa gikk på kryss og tvers i trivelige gater, men det var smale veier med kjørende biler og derfor langt fra optimalt. Mye ekstra energi på å hoppe ut i veien og inn på gangfelt, og nesten feil veivalg ved et par anledninger. Allikevel ikke trangt om løpeplassen, for de bak oss holdt seg der, og de foran sakket heller aldri av.

Etter drøye 3 kilometer måtte jeg fram med litt vilje også, og en liten stemme inne i hodet ville veldig gjerne at jeg bare skulle roe ned nå, og jeg vet ikke hva som hadde skjedd om det hadde kommet en motbakke akkurat da, men så fikk jeg da hentet meg inn litt nedover Toftes gate igjen. Garmin viste at det gjensto en kilometer, men jeg fikk det ikke helt til å stemme da vi kom opp mot Sofienbergparken igjen. Var det på tide å sette inn de siste kreftene nå? Silja løp så lett og ledig, raskere og raskere, så jeg måtte slippe henne, men øynet en annen mulighet der jeg sakte fikk hentet inn og passert ei anna jente. Oppover det humpete gressunderlaget før siste sving, og jeg ser familiemedlemmer som overraskende har møtt opp, smilende og hoiende - men smilet jeg ville sende tilbake ble bare en halvveis grimase, og jeg hadde ikke krefter til et eneste rop eller vink. Det sier vel litt om hvor sliten jeg var!

Siste 50 meter. Jeg hører jenta jeg passerte sette inn et gir bak meg, og siden jeg vet at dette kan bli en ikke så aller verst plassering på resultatlista, teller hver plassering plutselig mye nå! Hun skulle pokker ikke få ta meg igjen i innspurten! Jeg som ikke har peiling på hvordan man spurter, sendte aggressive beskjeder ned i beina og befalte dem å løpe fort. Jeg ga alt, og det så sikkert ultrakomisk ut med melkesyre-stokkstive bein, men jeg tror vi passerte målstreken ganske så likt. Utrolig nok, på et av bildene etterpå ser det ut som jeg smiler rett før målgang! Kan jeg ha smilt? Ja, kanskje, det var jo så gøy, selv om jeg var helt i kjelleren.

Ekstra stas var det å møte både Anna, Silja og Siri i målområdet, alle fulle av boblende adrenalin og glede, skravlende i munnen på hverandre og helt i ørska (jeg klarer bare ikke å formulere forståelige setninger etter en slik påkjenning). Så utrolig moro å se dere alle!

Tid og plassering vet jeg fortsatt ikke, men fornøyd er jeg uten tvil!
(Helt uoffisielt viser Garminklokka 20:58 på distansen 4,77 km og antakelig en 5/6/7. plass? I såfall er det jo helt fantastisk!)

Argh! Jeg skal først inn i det målet!

Høye på endorfiner og adrenalin og det som er!