lørdag 25. juni 2011

Intervalldigg!

Jeg var den siste som prøvde å komme seg inn på SATS før de stengte i går, og den første som sto klar og ventet da de åpnet dørene i dag klokka 10. I ivrigste laget, vel. Jeg ville selvfølgelig heller løpt ute i sola i dag om jeg kunne, men alene med jentene er man avhengig av barnepass. Siden vi ikke har noen andre barnepassmuligheter her, får vi bruke mini-SATS for det det er verdt. En ypperlig anledning til mølleintervaller, som det dessverre blir altfor lite av (et par måneder siden sist?).

Dagens pyramideplan: 200-400-600-800-1000-800-600-400-200 meter, med stigning på 1,0.
Oppvarming 2000 meter i nærmere 6:00 tempo med stikkende beinhinner. Jeg stilte derfor inn litt stigning for å dempe støtene en anelse, og som vanlig etter oppvarming ble beinhinnene bedre (prøvde å tenke løpssteg etter Astrids anbefalinger, med kortere steg og mer forfot-fokus, men det må jeg nok trene en del mer på før jeg får dreisen).

Man skal ha den rette fandenivolske innstillingen for å komme seg gjennom en fullstendig intervalløkt, uten å bli fristet til å ta litt kortere eller roligere intervaller når det begynner å bli tungt etter hvert, for tungt blir det! Jeg startet på 13,5 (4:26) og bestemte meg for at intervalltempoet aldri skulle få gå under dette. Pausene derimot tok jeg litt sånn ettersom. Var jeg veldig sliten gikk jeg helt ned i 7,5 tempo for å få pulsen ned og kreftene tilbake, før jeg sakte jobbet meg opp igjen. Det var god gulrot for å holde ut hvert drag. Siste 600 og 400 meter kjørte jeg i 14 (4:17) tempo, og en siste 200-metersspurt i 15-fart.

Litt av motivasjonen for å holde ut helt til slutt var ren nysgjerrighet for hvordan pulsgrafen ville se ut.Som jeg har sett flere ganger, spretter pulsen urealistisk høyt opp i den rolige oppvarmingsfasen, men om det er klokka som surrer eller hjertet som hopper, det aner jeg ikke. Jeg var kanskje litt feig i de første dragene, men klarte å komme meg opp til 170-172 flere ganger, som jeg synes er bra! Fine kurver ble det også etter hvert:



Tøft, men digg. I hvert fall etterpå!

6 kommentarer:

lettbent sa...

De blir veldig kule de pulskurvene ved intervaller. Egentlig ganske løpenerdete å la tanken på pulskurvens utseende motivere seg underveis - helt klart noe jeg kunne gjort...

Endorfinlykke sa...

Vi blir noen nerder, ja, og da er det fint å kunne entre bloggverden, slik at andre folk skal slippe å høre på det her :)

Nina sa...

Sprek du er Marit! Imonerende at du løper så fort! :-)

Astrid sa...

Jeg får også alltid høy puls helt i begynnelsen av en økt. Kanskje hjertet får litt sjokk? :)
- Det er vanskelig å tenke teknikk når det går veldig fort, jeg tok noen rolige turer for å få inn subbestilen. Men det er i hvert fall bra at det blir bedre når beina blir varme, da! Sånn var det ikke for meg. Hvordan føltes beina etter økta?

Endorfinlykke sa...

Astrid, det er alltid verst dagen etter (og den etter der igjen), men det gikk relativt fint å løpe i dag igjen. Tydelig at mengde også har litt å si, ikke så lange distanser på meg for tiden. Er det verst for deg underveis?

Astrid sa...

Da det var på det verste kjente jeg det mye underveis, ja. Ikke uutholdelig, men jeg kjente det hele tiden. Og så var det vondt etterpå, når jeg gikk i trapper og sånn.