Så lite som skal til.

Hva gjør du hvis treningsmotivasjonen stagnerer litt, og kanskje til og med begynner å dale?

Vi har vel alle våre perioder der man ivrer litt mindre, kanskje til og med mangler lyst og interesse. Det kommer gjerne om man har hatt et lite avbrekk på grunn av ferie, eller hvis man har fått noen plagsomme smerter, som vi alle vel gjerne får oppleve. Jeg går gjennom tre faser hver gang jeg har fått tilbake beinhinnesmertene: først fornektelse ("jeg løper allikevel, selv om det gjør vondt!"), deretter sinne og fortvilelse ("jeg vil løpe, men jeg kan ikke, og jeg kommer aldri noensinne til å få løpe så mye jeg vil!"), for til slutt å komme i aksept- og løsningsfasen ("jeg skal være glad jeg kan løpe litt, og så gjøre det beste ut av det").

For min egen del er det nå veldig lenge siden treningsmotivasjonen har dalt (og jeg håper det blir lenge, lenge til det skjer). Jeg tror mye av årsaken er at jeg har holdt på så jevnt over så lang tid, uten lengre avbrudd. Det har blitt en vane. Ikke et nødvendig onde, men et gledelig avbrekk! Jeg fylles av glede både før, under og etter en treningsøkt. Jeg har også funnet ut hva jeg trives best med, og varierer akkurat mye nok til at jeg ikke blir lei. Det går i løping, sykling og styrketrening i sal, ispedd en spinningtime i blant. Når jeg ikke får løpt så mye som jeg ønsker, kan jeg roe rastløsheten i beina med å sykle, så det er lettere å takle pausene fra løping nå i sommerhalvåret.

Det jeg vil ha sagt er at om man er i startfasen, så er motivasjonen kanskje mer ustabil. Man har ikke helt funnet ut hva man liker, og kroppen er ikke helt vant til de nye belastningene. Kanskje starter man litt for hardt, så det blir for tøft og dermed absolutt ikke noe moro. Mentalt gir nok hodet også litt motstand, siden vanen og komforten med sofa og tv om kvelden er sterkere til stede enn å dra på seg treningsklær for å gå ut igjen. Bare det å skulle stå opp tidligere enn normalt for å trene før jobb sitter nok langt inne for de fleste. Etter hvert vil man allikevel handle før man tenker, fordi man automatisk vet hvor godt det føles etterpå. Man blir avhengig av å være i aktivitet, og kjenner rastløsheten etter noen dager uten høy puls og svetting. Du ser tydelig framgang, får mer energi, blir sterkere og gladere. Da er du kommet dit, og kanskje vil de nye, gode vanene sitte for resten av livet!

Det er ikke store ting som trengs for å gi nye glede i treningen min. Eksempler bare fra de siste dagene:
* Ny musikk og nye øvelser i Body Pump-timen på SATS.
* Stillere og raskere sykkel hentet fra rehab..
* Nye løyper oppdaget i den lille, men allikevel så overraskende store Grønliåsen, takket være Anna-guide.

Distanse: 10.96, tid 1:01, snittid 5:37 og snittpuls 140 i kupert og vakkert skogsterreng.

Kanskje ikke en kombinasjonen å anbefale, men hvem klarer å takke nei til en øl med en hyggelig kollega? Så lenge den drikkes sakte og man stopper etter kun én, for deretter å ta det ekstra rolig på sykkelturen hjem, så gjør den vel bare godt.