Krøpling med høypulsvegring.

Søndagens halvmaraton satt lenge i beina, men hovedfokuset har vært å hvile legghinnene friske, siden de har blitt ordentlig vonde igjen. Jeg tviler på halvmaraen gjorde dem noe særlig verre, siden løypene var så leggvennlige som de kunne få blitt, men det gjorde dem i hvert fall ikke bedre. Flere enkeltpunkter langs leggene dunker og stikker selv når jeg ikke er i bevegelse, og det betyr at jeg må roe ned en liten stund. Heldigvis er jeg ikke bekymret, og vet at det bare er en ekstra lang løpehvile som trengs. Det er allerede bedre nå, på fjerde dagen uten et løpesteg, og jeg testet dem forsiktig til oppvarming på tredemølle før Cycling Interval Pulse-time i dag.

Den andre dagen uten trening var jeg så rastløs at jeg tok en liten kveldssykkeltur:


Det ble nesten (men bare nesten) et kulturelt innslag da jeg passerte innkjørselen til Roald Amundsens hjem, men akkurat da, etter å ha klatret rett opp noen lange, uendelige bakker var det helt uaktuelt å legge til 1,5 km*2 på turen for å studere denne attraksjonen noe nærmere.

En ting er sikkert: sykling er ikke som løping. Nå har sikkert utstyret mye å si for om man får til å tråkke på ekstra slik at det blir en ordentlig treningstur, men der mangler jeg vel både utstyr og øvelse. Pulsen er drastisk lavere enn ved løping, og det blir mange hvilefristelser i nedoverbakker. Det er nesten så jeg ikke kan kalle det en treningstur, selv om turen var på 2,3 mil (som er langt for min del). Uvant med distanser på over en mil (til/fra jobb) blir det naturlig nok vondt i rygg og nakke, men allikevel er det en veldig fin måte å bevege seg litt i frisk luft framfor å dra seg i sofaen. Fin restitusjon for løpevegrende føtter, og beroligende for kriblende rastløshet!

Jeg har uansett kommet fram til at jeg nå trenger tre sykler: en racer, en mtb og en ny hybrid. Skranglekjerra mi kvitrer og surrer og er absolutt ikke korrekt justert i girene, men treig som jeg er får jeg aldri kommet meg til en sykkelreparatør (kan jeg ikke like godt heller kjøpe en ny?). Hadde jeg fått en pen gevinst i Lotto i tillegg, kunne jeg skaffet det beste av det beste, og for en drøm det ville vært! Jeg kan bare forestille meg forskjellen på en tomilssvipptur på en ordentlig racer sammenlignet med min fem år gamle Scott Sportster. Kjenner jeg meg rett blir jeg nok allikevel fortsatt å høre på lang avstand i lang tid framover, skranglende og knirkende.

Det blir litt riksing og triksing med barn og sykkelvogn for tiden, og det koster litt ekstra krefter å ha disse to på slep (gjerne i tillegg til noen tunge handleposer fra Rema1000). Når de to flyr i tottene på hverandre inni den lille kupeen mens du kjemper deg opp en bakke, er det ikke så lett å finne pust til en skjennepreken.

Helligdag=SATS, og i dag brukte jeg min egen pulsklokke på spinningtimen. Det koster mye mentalt å komme seg opp i høy puls, og i dag var det ekstra tungt siden den ene etter den andre i salen ropte og klaget på luft og varme (ja, det var dårlig luft, men det vet vi jo på forhånd at det blir når sola steiker ute og vi er så "dumme" å krype inn i dette rommet i stedet for å sykle utendørs). Instruktøren ble forstyrret, og vi som ville trene ble forstyrret, og uvanlig utadvendte (og irriterte) Marit slo til igjen med litt for høyt å rope "Det var da jævlig til mas!" da person nummer ørten ba om at et vindu ble åpnet. Rødme. Men altså, pulsen kom ikke fullt så høyt opp som den har gjort før på disse timene, men uansett var det interessant for første gang å studere intervallkurvene i ettertid, og i det aller siste intervallet klarte jeg endelig å såvidt bikke 170. Det koster, helt fra det innerste i kropp og hode må jeg hente kreftene til å nå opp dit, like tungt hver eneste gang.

Jeg har enda et godt stykke igjen til å nærme meg Siljas perfekte intervallkurver, men jeg har noe å jobbe med!