Sånn går dagene...

Først må jeg komme med min halvtårlige påminnelse, siden jeg var i blodbanken i går for å donere nok en halvliter med rødt gull: Gi blod du også! Det er så enkelt, bare registrer deg på nettet (www.giblod.no), og du blir kontaktet av dem. Etter selv å ha tilbrakt måneder på sykehus med altfor tidlig fødte minstejenta, så jeg hvor viktig det er at det er blod tilgjengelig for de som måtte trenge det. Det koster så lite å gjøre det, bare litt av tida di, og du får til og med en liten premie hver gang du har vært der.

Siden jeg skulle dit og derfor ikke bør trene et døgns tid etterpå, tok jeg treningen på morgenen: Sats Cycling 30 + Sats Power 30. Eneste mulighet jeg hadde til en styrketime i sal denne uka, siden det er uke nummer 4 i vår fireukers familieturnus, hvorav denne uka er den desidert kjipeste. S og jeg ser ikke snurten av hverandre på sju dager fordi vi jobber motsatt. Frister det å stå opp rett over 6 om morgenen for å trene? Selvfølgelig ikke, men tanken på hvor godt den kaffen smaker når jeg da først har kommet meg til et godt og varmt kontor, mør og sliten i kroppen, det er motivasjon i seg selv:

Det skal nå sies at jeg dessverre ikke fikk lov å gi blod denne gangen, men det ble tatt noen blodprøver på meg i stedet. Jeg hadde for lavt ferritin-nivå sist (mål på hvor mye jern man har i kroppen), og det må tas en sjekk på at dette har steget før jeg er godkjent som giver igjen. Litt nedtur! Hadde jo tatt meg fritimer fra jobb som må jobbes inn igjen. Jaja, tenkte jeg, da får jeg i hvert fall unne meg en tur innom Sats før barnehagehenting, så jeg rakk en 5 kilometer på mølla.

Dagen i dag ble en historie for seg selv. Jeg kjappet meg hjemom og kastet på meg treningsklær, klasket sammen noen gode brødskiver til jentene, plukket dem med meg i barnehagen, og med høylydt sang og store glis sklei vi av gårde til Sats. Litt surere ble vi da vi kom frem 16:20 og så at mini-Sats ikke åpnet før kl. 17. Det ble særdeles lite populært hos VA, så sprelling, skriking, snørr og tårer, før jeg fikk lurt dem med inn på Rema i etasjen under. Smilene kom fram igjen da de fikk velge akkurat den yoghurten de ville ha, og så Polarbrød, som er minst like godt som muffins! Stille som mus satt de i sofaen på treningssenteret til klokka ble 17. Da jeg endelig hadde fått satt i gang treningsmølla, kom barnepassdama: "Adele har bæsja!" Neeeeei!! Jeg hadde selvfølgelig ikke med bleier... Flaks igjen at Rema ligger i etasjen under, så inn i garderoben og hente lommebok, på med jakke, stå i kassekø i minst 10 minutter, hente VA, på med ny bleie, og opp på mølla igjen. Sånn. Det ble 7 kilometer i dag. Snittid 5:17 min/km, omtrent samme som i går. Vonde bein, men. Nøkkelen til garderobeskapet var derimot sporløst forsvunnet. Den skulle ha hengt i en strikk rundt flaska mi. Etter å ha surret litt stresset rundt i lokalet, fant jeg den til slutt, fortsatt festet i hengelåsen på skapet mitt... Smart.

En mors skrekkopplevelse da vi hadde fått på klær og var på vei ut. EE trykket på knappen for at døra skulle åpnes automatisk, og mens jeg henta vogna noen meter unna, plasserte VA fingrene godt inni dørsprekken. Etter noen sekunder lukkes døra av seg selv igjen, og livet passerer så godt som i revy mens jeg ser den nærmer seg fingerknusing i full fart. Jeg kaster meg mot døra med et "STOOOOOPPPP!!". En halvmilimeter til gode. Takk Gud. Bussen rakk vi ikke, men hva gjør vel det. Vi lo av alt det rare som hadde skjedd, og jentene sovnet enda raskere enn vanlig.