Maridalsvannet - så godt å se deg igjen!

Jeg så virkelig fram til et etterlengtet gjensyn med denne runden i dag.

Det er ganske nøyaktig ett år siden jeg løp her første gang, og til da hadde jeg aldri løpt lenger enn nøyaktig en mil. Rundt vannet er det 11-12 kilometer, og løypa er fin og variert. Østsiden er typisk kupert Osloskog, med fantastiske utsiktspunkt. Jeg blir like bergtatt hver gang, og en slik natur er så utrolig mye finere å se live enn på bilde (derfor ingen bilde). Når man kommer ut av skogen på nordsiden og krysser tvers over tunet til Sander gård, går det over til asfaltvei rundt hele vestsiden. Her kryr det av sykler, rulleski og biler, men det er mindre kupert og går mer av seg selv.

Vi tok det rolig og fikk samtidig lagt planene for det kommende løpet i helgen, Vidar og jeg. Veldig hyggelig med selskap når man først skal reise helt til Kjelsås og løpe en god time, for dette er dessverre litt langt hjemmefra. Jeg tenker litt misunnelig på de utrolig mange løypemulighetene som fins i Nordmarka, men klasker meg på kinnet og minner meg selv på at det garantert kryr av muligheter rett utenfor døra mi her i Østmarka også. Man hører og leser bare så mye mindre om det, og det er vel et område som blir mindre brukt - uten at det betyr at det er mindre morsomt å løpe her!

Det ser ut som to, men her er altså 4 gamle eiketrær.

Det er mye å se på underveis, rene kulturoverdosen. Omtrent halvveis kommer man forbi disse fire sammenvokste eiketrærne; Kongeeikene, hvor sagnet sier at det ligger begravd en konge. Vi løper også forbi ruinene av Margaretakirken fra rundt år 1250. Med jevne mellomrom dukker det opp informasjonsskilt om tidligere teglverk, vannverk og bosettinger som har vært her.

Det ble svelget et fint lite lass med småfluer også. Litt ekkelt å løpe forbi klatter med hestemøkk for deretter å svelge fluer som helt sikkert nettopp har gravd i denne møkka. Jeg fikk alle i kjeften, mens Vidar fikk et jevnt lag av svarte prikker over ansiktet i stedet. Ville nok foretrukket å ha dem plassert der jeg også, men sånn går det når man ikke kan holde kjeft.

Lufta var tung og klam, selv om det selvfølgelig var herlig å løpe i sommertemperatur. Tunge, mørke skyer slapp heldigvis aldri fra seg noen dråper, og da vi var kommet til startpunktet, dreide vi nedover Akerselva til Nydalen. Vi lyttet til kroppene og stoppet ved fornuftige ~14 kilometer. Det kjentes godt i beina at jeg har holdt meg unna de lengre distansene en stund nå, og fotsålene verket grundig. Jeg savner langturene, og bestemte meg her og nå for sakte og forsiktig å trappe opp litt etter litt på distansene igjen. I dag var pulsen overraskende lav, og jeg var vel knapt over 150. Tempoet føltes allikevel helt snusfornuftig og perfekt, så snilt mot beina som overhodet mulig, når vi nå først skulle løpe bittelitt lenger enn normalt. Takk for turen, Vidar!

Tordenskyene står klar til å buldre!

Dagens rute:

Nå er spørsmålet: burde jeg ta løpefri fram til lørdagens Strömstadmil, eller skal jeg la meg overtale til å løpe rolig til jobb med Anna på torsdag...?