Strömstadmilen moodswings.

Sola strålte, beina føltes fine og klare, mens kroppen fortsatt var litt tom for energi etter de foregående dagene. Road trip med god musikk og mye latter gjorde det hele til en veldig så trivelig dagstur, og Strömstad var ikke større enn at vi lett fant fram dit vi skulle. Solkrem lå igjen hjemme, og etter disse timene med stekende sol dro vi alle hjem igjen med kraftig forbrente neser og skuldre.

Det ble riktig så stekhett etter hvert, men man kan da ikke klage når sommeren slår til for fullt! Kristin og Clas satte avgårde på 5km, begge uten å ha løpt en slik distanse i konkurranse før. K usedvanlig avslappet på forhånd ("Oppvarming? Vi gikk jo helt fra parkeringsplassen!"). De gjorde begge et veldig bra løp og kom i mål til sine målsetninger!

Det fine med start og mål på en idrettsplass er jo at man får se løperne i et langt oppløp. Vi som skulle løpe 10km måtte passere oppløpet en ekstra gang, siden løypa besto av to 5km-sløyfer. Det kan gi en mental knekk å vite at du bare er halvveis når du kommer dit første gang, samtidig som det kan gi boost å se masse heiende mennesker som dytter deg ut på neste runde.

Vidar og jeg startet deretter på 10km, og jeg var dessverre helt uforberedt på høydeprofilen. Det begynte med en lang nedoverbakke som flatet ut, og farten ble jo dermed ganske høy. Da jeg allikevel så at første kilometerne gikk på 4:37, 4:41 og 4:46, skjønte jeg at jeg måtte roe ned litt. Jeg hadde da akkurat fått Treningscamper Christoffer opp på siden, og tøff i kjeften slang jeg ut: "Jeg skal henge på deg som en klegg!", før han et lite øyeblikk senere forsvant fra meg. Det hadde definitivt ikke vært lurt å henge seg på ham.

Vi kom inn i et særdeles trivelig sentrum med uteserveringer og glade mennesker på rekke og rad. Deretter kom det noen bratte motbakker som virkelig kostet krefter. Det tok ikke slutt! I stedet for å flate ut på toppen av bakkene, gikk det slakt nedover for deretter å sette opp neste stigning. Det var ufattelig varmt, og ansikt og hode kokte. De neste kilometerne gikk på 5:14, 5:06, og jeg passerte stadion på 4:57. Det føltes som jeg hadde fullstendig feildisponert løpet, og det var hardt å begynne på neste runde. Vidar hadde fått det for tøft i varmen og måtte dessverre legge inn årene her.

Det ble definitivt ikke negativ splitt i dag. Jeg fortsatte med 5:07, 5:05 og 5:17 før innspurten ble på fattigslige 4:57. Det var så tungt, så tungt, og den ene 70-åringen etter den andre knirket seg forbi meg. Jeg tok dem igjen i motbakkene, hvor de fleste av dem gikk, men så fløy de forbi meg nedover igjen. Da jeg nærmet meg stadion tenkte jeg virkelig mørke tanker. "Hva pokker er det som er moro med dette? Helt seriøst, nå skal jeg holde meg langt unna løp i lang tid, for dette er bare dritt. Merk deg mine ord, kjære Marit!". Jeg hørte fra høyttaleren at det var 10 sekunder igjen for de som ville inn under 50 minutter, og jeg var sprekkeferdig av sinne og resignasjon for at jeg hadde altfor langt igjen. Jeg bannet meg inn over målstreken og var virkelig helt knekt, totalt utkjørt.

Humøret bedret seg litt av alle disse hyggelige svenskene som slo av en prat der jeg hang over drikkebordet. En kom og sa takk for hjelpen (??) og en annen sa "Superbra jobbet!". Funksjonæren som ga vann fortalte at dette var en av de tøffeste 10km Sverige faktisk har (ren medlidenhetstrøst eller harde fakta?). Jeg så også på resultatlisten at jeg faktisk ble nummer 8 av 77 i min klasse, totalt av alle kvinner inkludert eliten nummer 18 av 90. Det burde jeg være storfornøyd med!

Men vel, det ga meg en knekk det her. Om det var varmen, løypa eller tiden som tok løpsgleden, er jeg usikker på, men jeg ser at pulsen lå høyere enn jeg tror den noen gang har vært. Jeg hadde kanskje håpet å være i bedre form og i hvert fall gjennomføre noe á la Sentrumsløpet (47:58), men til neste løp (om det blir noe) skal jeg prøve hardt å slutte og fokusere på disse tallene, og heller sette som mål å ha en fin løpsopplevelse.


Jeg fikk i hvert fall kjøpt med et lass med svensk snop!