Sørlandsløpet 27/7 - Mandals skjulte perle!

Tenk det, et så vakkert løp ser man knapt maken til noe sted, men allikevel er det ukjent for de fleste. Ikke en gang Mandal Turistkontor hadde hørt om løpet da vi skulle sjekke om det fantes noe løypekart.

Oppladningen ble som nevnt et kapittel for seg selv. En hel dags kollektivtransport alene med to småtroll: først buss til et avsperret og kaotisk Oslo S (på grunn av en ny bombetrussel), deretter buss for tog en times tid før vi kom på et forsinket tog, og til slutt en liten time i bil. Utrolig nok, reisen gikk fantastisk uproblematisk, og vi kom akkurat i tide frem til løpets startsted ved Norges vakreste strand: Sjøsanden.

Eldstejenta på 5 hadde overtalt fetterne sine til å være med på barneløpet (800 meter), og det var en fryd å løpe heiende ved siden av dem. Hun holdt sin jevngamle fetter i hånda fra start til mål, der de byttet så fint på dra og ikke trengte å stoppe en eneste gang. Så rørende at det nesten var til å sprekke kom de svette og glade til mål hvor det ventet både is og brus i premie.

Jeg var som vanlig fra meg av nervøsitet før start, men ekstra hyggelig var det da John Erik kom og presenterte seg. Vi kjenner hverandre ikke fra annet enn Endomondo, så det viser bare nok en gang hvor morsomt det er hva disse tekniske duppedittene fører til av bekjentskaper! Nervøsiteten roet seg litt da jeg ikke lenger følte meg mutters alene, og det var ikke så altfor mange som stilte til start. 5 og 10 km startet samtidig, hvor den lengste distansen besto av to runder.

På forhånd var jeg fast bestemt på å kose meg, nyte opplevelsen, omgivelsene og løpsfellesskapet. Jeg skulle ikke bry meg om tiden, men selvfølgelig prøve å holde et ganske høyt tempo, uten at det ble for ubehagelig (feigt?). Den første runda gikk egentlig fint. Jeg hadde to rygger foran meg å følge, og den ene av dem var JE, som bare skulle løpe 5km. Han løp med VFF (barfotsko), ganske imponerende på et såpass utfordrende underlag.

Løpet gikk gjennom praktskogen Furulunden, og fra duften av skog kom man ut til lukten av saltvann langs havet. Sola strålte, men varmen var ikke for ubehagelig. Underlaget var grusvei en del av løypa, og perfekt variert med smal sti over de små heiene som er her. Vi måtte også ut i den dype sanda på to av strendene, så det var ikke en paddeflat og enkel løype som jeg kanskje i utgangspunktet hadde sett for meg. Hadde det ikke vært for at jeg hadde vonde mageknip ville det vært perfekt så langt. Denne ga seg da jeg passerte halvveis, og jeg fikk i stedet stikninger i skuldrene (typisk når jeg løper anspent).

Runde to var en selsom opplevelse, for fra å være en jevn strøm med løpere var alle nå sporløst forsvunnet! Mange skulle jo bare løpe en runde, men allikevel. Jeg så ikke en eneste annen løper de siste 5 kilometerne, og tenkte at nå har jeg rett og slett gjort noe fullstendig feil. Men hva skulle jeg gjøre, annet enn å løpe videre og håpe på det beste? Jeg ville også definitivt løpt feil om det ikke var merket med hvite sprayflekker hele veien, for stiene gikk på kryss og tvers. Mot slutten passerte jeg ei lita jente og spurte om hun ikke ville slå følge. Jo, det ville hun, og løp sammen med meg nedover en bakke før hun stanset. Jeg spurte om jeg ikke kunne få sitte på ryggen, uten at jeg fikk den store positive responsen på det. Da jeg fortsatte, fikk jeg i hvert fall ropt takk for følge og drahjelp! Med bare hundre meter igjen dukket JE opp langs sidelinjen, og jeg skjønte at han krevde en sluttspurt da han begynte å løpe ved siden av meg. Samtidig fløy ipod'en ut av lomma, så jeg holdt et øyeblikk på å gå skikkelig på snørra, men jeg fikk summet meg og satt inn en spurt og et trolig mindre vakkert, men gøyalt hopp over mållinja!

Løpet var uten chip eller strekkode, og det bar preg av å være et lite løp. Jeg tror jeg så en løypevakt, i tillegg til en person som dirigerte trafikk. Ved maks to anledninger hørte jeg også litt heiarop, bortsett fra familien ved rundepassering og mål. I mål var det vann, og det var det. Ikke en banan, ikke en medalje, og ikke en gang mulig å ta med seg startnummeret. Akkurat det er jo litt kjipt, å ikke ha noe håndfast minne, men heldigvis fikk jeg da et par bilder.

Men: for første gang vant jeg en uttrekkspremie, og selv om premien ikke var en voldsom høydare (sponsorbag), var det selvfølgelig stor stas bare å vinne noe!

Jeg glemte å skru av Garminklokka og vet fortsatt ikke helt hva tiden ble (trolig såvidt under 50 minutter, med selvmålt distanse på 9,7 km), for resultatene uteblir selv over et døgn etter løpet. Det er altså rom for forbedring for Sørlandsløpet, men det har et enormt potensiale! Og hvis du lurer: jeg storkoste meg.