Tortur-kveldstur!

Skrekk og gru, for en forferdelig løpetur!

Jeg burde kanskje tatt hintet, etter å ha sittet på do store deler av dagen, trolig smittet av stakkars minsta som var våken med feberkramper hele natta. Mer om det.

Dette var treningsfri dag nummer to, og da er jeg rastløs som få. I tillegg hadde jeg trålet de fem største sportsbutikkene etter nye sko i dag, uten fangst av nye mengdetreningssko (hvorfor er det bare min størrelse som alltid er utsolgt?), men i det minste med et par Adidas terrengsko. Ikke vet jeg om det er bra sko, for det var ikke mye hjelp å få, men med 30% rabatt og tiltrekkende utseende var det kjapt kjøpt:

Disse måtte selvfølgelig testes så snart muligheten bød seg, og det var ikke før i kveld nærmere halv ti. Det er egentlig altfor sent for meg, men nok en gang tenkte jeg at tempoet skulle få være rolig. Det er jo så deilig å komme hjem etterpå, gå rett fra dusjen til senga og sovne som en stein!

Jeg kan ikke si at skoene satt som støpt med en gang. Det var nesten så de kippet litt bak på hælen, men de føltes ok. Jeg entret de dype skogene og begynte å se meg veldig mye over skulderen, mutters alene. Bloggverdens vandrehistorier om mumrik- og bikinimenn som ferdes i slike trakter føyk gjennom hodet mitt, og jeg kjente igjen litt av gamle dagers mørkredsel krype fram. Her kom jeg til den mørkeste delen av løypa:

 

Selvfølgelig, like etter at jeg tok bildet møter jeg kveldens eneste joggende menneske, en mann kledd i svart fra topp til tå (og det var IKKE treningsklær) med hettegenseren trukket godt ned i ansiktet. Nedover denne bakken kom han meg i møte, helt malplassert langt inni skogen, men han passerte og forsvant i det fjerne. Resten av turen løp jeg med øreklokkene rundt halsen og flakkende blikk.

Etter 4-5 kilometer kjente jeg magen for alvor begynte å knipe. Bare så synd at det ikke fantes noen snarvei hjem. Det ble 5 forferdelige, uutholdelig lange kilometre hjem! Skrekk og gru, å løpe med magesjau frarådes herved på det sterkeste. Minner fra fødselsveer kom meg friskt i minne, der de ble hyppigere og kraftigere, og man måtte puste på en spesiell måte for å holde de ut, i korte stunder nesten litt bekymret for at man skulle svime av. Hjelpemeg, forsøkte jeg å løpe raskere for å komme fort hjem, gjorde det vondt verre. Hadde jeg stoppet for å gå ville jeg jo aldri kommet fram. En tap-tap situasjon. Men jeg kom meg hjem, såvidt!