Oppdagelsesferd i Østmarka.

Når mann og barn er borte noen dager og man plutselig har hele dager ledig til å gjøre akkurat hva man vil, ja, da er det en selvfølge at mange av de timene skal brukes ute i aktivitet. Så mange muligheter, men hva skal man velge? Et luksusproblem.

Disse to dagene etter Strømstad har jeg derfor tilbrakt mye tid på å utforske skogene som nesten er i nabolaget. Etter en Body Pump-time i går, satte jeg meg på mannens terrengsykkel da det så ut til at regnet ville gi seg for en liten stund. Jeg syklet inn mot Østmarkkapellet, men dreide mot sør-østlig retning hvor jeg ikke har vært før. Et sted måtte jeg over et inngjerdet beiteområdet, og det må vel være første gang jeg har blitt redd for sauer! Det kom brått en flokk trampende og brekende mot meg i en rasende fart, og jeg rakk såvidt å kaste meg selv og sykkelen ut gjennom en port og stenge den igjen før de nådde fram. Hjelpemeg. De trodde vel jeg hadde noe godis til dem, ikke vet jeg, men hvem vet vel hva slags lynne denne ullkledde gjengen langt inni skogen har?

En aggressiv eller bare veldig sosial gjeng?

Grusveien ble til skogssti, og jeg forvillet meg lenger og lenger inn i en håpløs situasjon. Gps'en ble flittig brukt, men siden den suger batteriet ut av mobilen, begynte det å haste med å finne riktig vei. Skogen var tett og mørk, gjørmete og ufremkommelig (selv for en vanlig turgåer, og jeg hadde en sykkel å dra på), og hver gang jeg stanset opp, satt det øyeblikkelig 10 mygg på meg. I disse traktene var det ikke mye skilting eller merking, tydeligvis ikke et mye brukt turområde, og jeg fikk på et vis surret meg tilbake og inn i en annen retning nordover. Her var det ikke mye bedre, men etter hvert ble skogen litt mindre tett og stien litt mer fremkommelig. Plutselig kom det også et menneske, en mann med hund som måtte medgi at det var bedre å løpe enn sykle i dette området.

Ikke akkurat en sykkelsti.

Jeg kom meg til slutt ut på fine grusveier igjen og la avgårde en fin runde til Skullerud og hjem igjen, for så å vaske og skrubbe både sykkel og meg selv for all gjørmen. Mye nyttig å lære av denne turen. Punkt 1: står det ikke oppmerket vei på kartet, så er det ikke tilpasset syklister. Punkt 2: Husk myggspray i marka. Punkt 3: Si fra hvor du går, i tilfelle man havner helt på villspor og mobilbatteriet er tomt.

Totalt 22,5 kilometer som jeg brukte imponerende 1:51 timer på!


I dag var det også bare å gripe muligheten i timene fram til huset igjen ble fullt av folk. Rett etter frokost lastet jeg meg selv opp med drikkebelte, energibar, musikk og nyladet mobil, og syklet de drøye 6 kilometerne til Skullerud. Jeg hadde på forhånd studert kartet for å prøve å merke meg de forskjellige navnene som trolig ville dukke opp på skiltene underveis, for skilting er ikke mye til nytte uten å vite hva slags retning navnene viser til.

Jeg hadde lenge sett fram til å prøve meg på runden rundt Elvåga, som grenser mellom Oslo og Akershus, men siden det ville bli for langt å løpe helt hjemmefra var det en grei løsning å sykle til Skullerudstua. Østmarka er virkelig kupert (men det visste jeg jo). Gps'en har ikke fungert som den skulle, så det som vises på loggen er ikke korrekt, men det gikk allikevel fint i bakkene fordi jeg hadde lagt tempolista så lavt. Jeg skulle ene og alene kose meg, ikke bry meg noe som helst om tid og fart. For en nytelse! Løpelykke fra start til slutt, med perfekt vær og temperatur, flotte omgivelser og herlig løpsunderlag. De nye terrengskoene gjorde også jobben, selv om det kjennes at de er tyngre enn asfaltsko.

Jeg kom over Skyttenbroa ved Sør-Elvåga, som på folkemunne heter noe sånt som lykkebringerens bro (?), ble jeg fortalt av en eldre kar mot slutten av turen. Det er visst her man skal ta med den man har planer om å fri til. Tror ikke jeg får med mannen så langt til skogs, sa jeg da! Men idyllisk var det så visst.

Det er en utfordring å orientere seg, og det slår sjelden feil når jeg prøver nye løyper, så jeg ble litt bekymret da stien jeg fulgte ble smalere og mer gjengrodd, for så å ende rett ut i et vann. Sånn kan det gå når man følger rødmerkete (ski-) løyper som gjerne er lagt tvers over innsjøer.

Går det en sti her, mon tro?

Jeg trakk litt bakover igjen og fant et skilt for umerket løype mot Mariholtet, og selv om "umerket" ikke er et godt tegn, så var det allikevel en godt opptråkket sti som satte krav til visse klatre- og klyveferdigheter opp noen bratte fjellskråninger langs vannet. Stien ble til grusvei, og det poppet frem en og annen syklist, så jeg nærmet meg tydeligvis sivilisasjonen igjen. En flott demning kom til syne ved Nord-Elvåga, og like etter kom jeg fram til Mariholtet hvor jeg også fikk fylt opp med vann. Det passet ypperlig, siden de to beholderne med 2 dl hver var altfor lite i dagens varme.

Tung stigning fra Mariholtet over mot Nøklevann igjen, men nå var det kjente omgivelser og bare å jogge i behagelig tempo siste 4-5 kilometer fram til sykkelen. Der sto tre eldre, pratesyke herremenn som fortalte hvordan de hadde løpt rundt i skogene her i over 30 år. Mange gode løypetips og historier om området hadde de å komme med. Trivelig!

Så var det bare å sette seg på sykkelen og tråkke hjem igjen. For en fantastisk dag! Det er ikke så lett å finne plass til slike ekskursjoner i en småbarnsfamilietilværelse, men det er virkelig verdt å prioritere det en gang i blant. Beina storkoste seg, i hvert fall fram til 14 kilometer da venstre kne begynte å krangle. Jeg skal allikevel ta et par løpefri dager for sikkerhets skyld.

Totalt ble det 13 kilometer på sykkel og 16 kilometer i løpesko.

Rosa og godt synlig i skogen i dag.

Sliten nå. Kjapt inn med proteiner og karbohydrater!