Den avgjørende siste test.

Jeg måtte få testet beina i går, særlig siden jeg kjente at de var blitt mye bedre. Så det var full fart hjem fra jobb, hente i barnehage, raske sammen noen brødskiver til jentene, hive dem i sykkelvogna og suse til Sats.

Varmet godt opp og startet rooolig tredemølleturen. De første kilometerne var det litt småvondt, men så løsnet det etter 4-5, og gledesfølelsen begynte å bruse i årene igjen. Så godt å få beina i gang! Hadde nesten glemt hvor herlig løpefølelsen er! Lovet meg selv å ikke ta for hardt i, er lett å glemme seg når man er godt i gang, så det som egentlig skulle være 30 min., ble 45 før jeg måtte tvinge meg til stopp (8,55 km). Det gikk i rolig 11,5 fart, før jeg de siste ti minuttene økte gradvis til en spurt på 14 km/t. Tøyet godt ut og hadde en tilnærmet smertefri kveld og dag derpå!

Valget var enkelt. Jeg løper! Langt i fra noen god oppladning, men nå får det briste eller bære.
Og jeg gleder meg veldig til å løpe sammen med 8500 andre halvmaratonere, i fine byen vår og i herlig høstvær!

Elvira digga selvfølgelig den knallrosa t-skjorta jeg fikk da jeg hentet startnummer!