Hvorfor så nervøs...?

Jeg husker jeg sa til meg selv ved Sentrumsløpet, at dette orker jeg ikke igjen, mentalt sett. Nattesøvnen er dårlig de siste nettene, magen er fullstendig i ulage, og hele kroppen blir uggen og kvalm av tanken på det som skal skje. Jeg vet jo godt det ikke er noe big deal i det hele tatt! Det er så mange folk at ingen vil legge merke til meg. Det verste som kan skje er at jeg bryter. Hvorfor bli så nervøs? Den eneste dette betyr noe for er meg selv. Det er ikke mange som i det hele tatt vet at jeg skal løpe. Ikke har jeg større krav til meg selv enn at jeg vil fullføre. 

Det er nok settingen som gjør det. Jeg har aldri vært glad i store folkemengder, og mer folksomt enn dette blir det knapt. Som sagt, det er ikke verdens undergang om dette går elendig, men på den annen side ville være så fantastisk om det gikk bra! Jeg ville kunne leve på det i ukesvis, månedsvis. Det ville gi en superboost i videre treningsmotivasjon, og ønske om å delta i mange flere løp. Så stort det er, å oppnå det målet man har satt. Jeg vil være stolt av det resten av livet! Faktisk. Hva er vel halvmaraton, vil vel kanskje de fleste si. Ikke så mye i den store sammenheng? Men så har vi vel alle har våre store og små mål her i livet, som noen betyr mindre og andre mer, slik som vi alle har våre individuelle særheter, likheter og ulikheter. 

Jeg måtte rett og slett avreagere litt, og tok med jentene på Sats. En superrolig cycling-time og deretter en halvtime med Sats Core. Kvelden skal brukes til å lage musikkliste, for musikk MÅ jeg ha på ørene i morgen. Bør vel styre unna lørdagsgodteriene også (for første gang på årevis?) for at magen ikke skal bli enda mer i ulage. 

Lykke til alle dere andre som stiller til start i morgen!