Frustrert og i villrede.

Kun en uke igjen!

Hva gjør jeg?? 

Det lyner til for hvert steg. Jeg vil klage og sutre, men kanaliserer det inn hit framfor å la det gå utover de nærmeste.

Det var ikke sånn det skulle bli! Kjenner jeg er ordentlig nedfor nå. Vil bare løpe, ingenting annet jeg klarer å tenke på. Dette er ulempen med å melde seg på noe slik, for da er fallhøyden (mentalt) så stor hvis det kommer kjepper i hjulene.

Alternativ 1: Kontakte arrangøren og høre om jeg kan flytte billetten til neste år? Svelge stoltheten og se min begrensning, unngå å kjøre på en kronisk skadesmell?

Alternativ 2: Kontakte arrangør og be om å bytte til 10-kilometern i stedet?

Alternativ 3: Glemme hele løpet. Gjemme meg bort løpsdagen slik at jeg verken hører eller leser om løpet, men tenke forbi det, trene slik jeg trene kan, i alternative former og mengder.

Alternativ 4: Løpe og la det stå til!

Det er ikke noe jeg vil mindre enn å slå det fra meg, jeg som har sett så fram til, tenkt og pratet i det uendelige om disse 21 km. Jeg har nå ikke løpt på 5 hele dager. Fra i dag til og med neste søndag er jeg alenemor, og treningsmulighetene er sterkt begrenset. 

Hva gjør jeg. Skal, skal ikke...?


Vi fikk en lang familierusletur i dag, fra Hauketo til Ekeberg besøksgård. En fin måte å i hvert fall ha litt bevegelighetstrening, og med 18 kg barn i sel  på ryggen ca 6 av kilometerne fikk jeg også litt tyngde i steget, uten at det ble det harde "slaget" som i løping. Ikke veldig smertefullt, men jeg vet ikke om det er dumt eller lurt å utfordre beinet litt?