Savner asfalten.

Tenk det, nesten fælt å si det. Så mye fin natur vi har å løpe i, behagelig løpeunderlag, ren og frisk luft! Jeg er så heldig å bo like ved Grønliåsen, med 3 og 5 km lysløype og aldri folksomt. Slik ser det ut her:

Men det er grenser for hvor underholdende og motiverende det er å telle trær i lengden. I tillegg har jeg forstått at det er særdeles få skogsløyper her i Oslo som ikke er fryktelig kuperte. Som skapt for intervalltrening, men ikke særlig moro hvis man har lyst på en rolig restitusjonstur med lav puls. På en måte bra, for da blir det god trening, når man får opp pulsen på hver tur!

Jeg har for tiden en "pause" i forholdet mitt til asfalten, av frykt for å røske opp i legghinnebetennelsen igjen. På asfalt flyr kilometerne avgårde uten at man legger merke til det, fordi det er så mange gøyale hus å studere, så mange (vonde) lukter, (støyende) lyder, (irriterende) folk og (plagsomme) kjæledyr, så flatt (hvis man legger opp til riktig rute) at man får en jevn rytme som går av seg selv.

Jeg skal gi den en sjanse om et par dager igjen. I dag ble det en kort tempoøkt (for meg er det tempo når et par av km er under 5 min/km), men når man løper terreng blir jo snittiden ødelagt av de bratte, stein- og stubbmotbakkene. Dagens lille: http://www.endomondo.com/workouts/2701874